Rød.

De røde gardinene måtte ned. De lyste som et faresignal i hele stuen. Jeg hadde selv hengt de opp. De lå i skapet lenge, men jeg ville virkelig ha de opp, så etter ett år i skapet klarte jeg endelig å finne en gardinstang, eller en dusjforheng stang som det egentlig var, og henge de opp. Etter en måned føltes det feil og farlig. 6 meter med fløyelsrød gardin måtte ned. Jeg hadde kjøpt de i en ekkel by for 4 år siden. De skulle være trygg og varm. Nå visste jeg ikke hva de symboliserte lenger. Jeg fikk følelsen av at de snakket til en annen verden. Jeg kunne fortsatt høre de. De lå innpakket i en plastpose i skapet og skrek. Sterkt. Lyst. Lenge. Jamring om en mistet personlighet. En sterk personlighet som satt stille. Ventet på at den skulle bryte seg fri i det dype. Jeg kunne føle meg ensom og sterk på sammetid. Som om alle følelsene hadde en egen kamp om å finne fram i meg. De holdt på sammtidig alle sammen, og jeg satt igjen med verdens rareste følelse. Det finns ingen navn på den, men jeg er sikker på at de fleste kan kjenne den igjen. Avmaktet. Svevende. Tung. Liggende mot veggen. Klamrende på gulvet. Svøpt i støv. Ønsker om en forståelse av tiden du har. Ta sjansene. Hopp fram fra ditt redde skall.
Jeg ser fortsatt bort på vinduet og tror jeg skal se gardinene. Flere ganger. Som en vane. Uvane. Det klapper fra skapet.