Hold on to your heart now. Hold on to your soul.

Frysningene går nedover ryggen og hårene på armene reiser seg i takt. Jeg våkner til gitar musikk. Det var andre gangen den her uken. Han sang etter hvert også. Det var fint. Og jeg ble beroliget av å våkne fra de ekle drømmene og opp til mitt eget liv. Med gitar musikk i. Det var ikke han samme hver gang heller. Eller det hadde vært det nå i det siste. Men for en måned siden kanskje var det en annen. Vet ikke hvem jeg likte best. Forskjellige følelser for begge to. Likte kanskje stemmen til han ene best. Jeg gir et forsøk på å huske om jeg hadde sovnet til musikken, men kommer ikke på om jeg pusset tennene engang. Så jeg står opp og gjør det, mens jeg ser på mitt eget vesen i speilet. Jeg snur og vrir meg samtidig som det skummer i munnen. Jeg glemmer alt. Så når stresset kommer er det berettiget. Bussen må ikke gå foran nesen min igjen. Det går bra. Jeg når den bussen. Jeg svetter. Er kvalm. Klam. Alle puster så mye. Vinduene ser ikke ut. Det kjennes ut som en narkose begynner å virke. Men jeg fikk for lite og fanges i en tilstand jeg for ofte er i. Jeg klarer ikke å telle til ti engang. Halvveis på veien ombestemmer jeg meg. Men jeg drar helt dit jeg skal før jeg klarer å gjøre noe med saken. Hvor ofte skjer ikke det? Du føler at når du først har begynt på noe så må du avslutte det. Selv om det bare er en liten busstur. Så mange ganger har jeg villet gått av på et helt annet stopp enn det jeg egentlig skulle av på. Nei. Det er ikke rett å aldri avslutte noe helt. Men. Man snur jo når man skjønner at man har kjørt feil vei?


Jeg husker engang jeg skulle besøke en gammeltante som bor 20 min utfor London. Jeg hadde musikk i ørene og hørte ikke hva høytalerne sa om toget jeg skulle ta. Jeg gikk på fullstendig feil tog. Jeg tok et som var forsinket og kom samtidig som det toget jeg egentlig skulle ta som også var forsinket. Først etter 35 minutter skjønte jeg at jeg var på feil tog. Jeg fikk panikk og hoppet av på første stasjon. Det var helt øde. Ingen trær. Ingen mann. Ingen lys. Bare gress. 35 minutter med tog fra London er det en øde plass. Vet enda ikke den dag i dag hvor det var. Det var jo bare jeg som var der. Jeg gikk under en bru. Fulgte en vei som svingte til høyre. Filmusikken til en svensk film sang i ørene. Jeg kunne vært svensk der og da. Jeg kunne vært i Sverige. Jeg kunne vært i Russland. En magisk ting skjedde. Det var ikke lenger bare gress. Jeg stod foran en mann. Vil du vite hvordan han så ut? Han var passe høy. Jeg lurte på hvordan jeg kunne unngått å se han så lenge. Han hadde svart dressjakke på. Veldig vanlig. Men han var ikke vanlig. Han var ganske voksen. Det er ikke uvanlig. Men jeg var definitivt ikke i Sverige lenger. ”Do you know where we are?” spurte han. Det var jo jeg som skulle til å spørre det spørsmålet. ”Yeah, we’re in England” sa jeg. ”Very nice” sa han og kneppet opp dressjakken sin. Han kunne vært en seriemorder. Han kunne vært en klovn. Han var bare en mann. Som så mange andre er. Det viste seg at han var gitarist. Jeg hadde ikke sett gitaren som hang på ryggen. Vi bestemte oss for å ta toget tilbake til London sammen. Han så faktisk litt ut som en eldre utgave av Kurt Cobain. For alt jeg vet, kunne det vært han. Han skulle vel gjerne sett litt eldre ut nå uansett. Vi endte opp på en blå bar i Covent Garden. Vi drakk Australsk øl, og snakket som om vi hadde kjent hverandre lenger en noen timer. Siden han ikke hadde noen plass å være for natten tilbudte jeg han sofaen min mens vi stod i en av de velkjente røde telefonkioskene i utkanten av Chinatown. Dagen etter våknet jeg av gitar musikken for førstegang. For førstegang kom frysningene. For førstegang reiste håret på armene seg. Alt stivnet i kroppen min. Blikket. Pusten. Hjertet. Det var som om han spilte fra en bedre dimensjon. Han gikk etterpå. Men etter dette møtet har de gitar spillende mennene fulgt meg. Alle med hver sin bit av han i seg.


Bussen som jeg hadde stresset med å ta tok jeg tilbake hjem igjen. Slappe helt av nå. Noen ganger er det best å gå tilbake til start og begynne på nytt.