Man you hit me. And then you kissed me.

Jeg satt der nesten oppi glasset. Bare for å se om det fortsatt var litt igjen. Det var det heldigvis. Jeg trallet som en gal fe av glede. Det svekket noen egenskaper, men skjerpet tankene. En sannhetsblanding. Det finnes ikke. Men det føltes slik. Jeg så ting klarere. Jeg følte bedre. Jeg skjønte hvor jeg satt i verden. I en liten by. Full av spøkelser. Ingen skumle, men ekkel på hver sin måte. Det var kanskje femten stykker som daglig fulgte etter meg. Noen var gamle. Noen var pene. Og andre stakk fingrene sine langt inni hjertet mitt. De var de verste. Men vanskeligst å unngå. Jeg hadde en samtale med en av de i går. Jeg visste først ikke at det var et spøkelse. For han oppførte seg normalt. Han lo og snakket ironisk. Han fikk meg glad. Og trygg. Men så stoppet han opp og så langt inn i kroppen min. Han traff noe. Som jeg ikke visste jeg hadde før der og da. Jeg ble helt satt ut. Så kom den følelsen. Jeg ble redd. Ikke frykt som for et monster. Men som redsel for en mann. Hans følelser. Det mest skremmende av alt. Det han kan føle for meg er skummelt. Jeg følte meg seks år igjen. Da jeg fant ut at en mann kan være noe annet enn en far.

Nå satt det et spøkelse rett ovenfor meg. Og blikket sa noe jeg aldri klarer å formidle videre med ord. Øynene hadde vært blå. Nå var det mørke. Fylt med alt han ikke klarte å si, men hadde lyst å gjøre med meg. Det var da jeg gjemte meg oppi glasset og tenkte en stille tanke. ”Stay by me. Don’t go down”. Det kom fra en sangtekst. Men det var feil sang. Jeg forsøkte å nynne noen glade ord, men det eneste som ramlet inn var trist. Jeg klarte det ikke. Jeg taklet det dårlig.



Jeg likte de mørke øynene. Men det går ikke med spøkelser. Jeg danset dødsdansen. Først sakte og stille, før jeg rykket. Fort. Heftig. Svimte av i et øyeblikk. Jeg visste jo hva jeg ville. Jeg ville til en annen by. Jeg måtte se litt lenger. Men jeg så klart. Det var bare en som ikke kunne skremme meg, selv om han var mest skremmende av alle.