Toget.

Han dro. Jeg våknet helt tom. Var alene. Valgte å være alene. Det var både ja og nei. Jeg lå stille i 3 dager. 72 timer. Før jeg gikk ut døren. Reaksjonen var godt beskrevet i en stor og smart bok. Jeg satt meg på et tog. Det var forsinket. Og fullt. En stresset mann satt seg ned vedsiden av. Kinn mot vindu. Kaldt. ¨Hvor er vi?¨ spurte plutselig mannen mens han kikket på meg med små skarpe øyne. De stakk akkurat opp over avisen hans. Som om han var en hemmelig agent. Som ikke visste hvor han var. Den teorien gikk i grus. ¨Jeg vet ikke¨ sa jeg. Han hørte ikke. Skulle ønske jeg var i Paris. Mens jeg tenkte det hørte jeg noen snakke fransk. Toget går til Berlin. Du kan bytte der til Paris sa den innbillte togdamen kledd i den søteste røde uniformen. Jeg kunne ikke bytte der. Jeg kom aldri til Berlin. Berlin ville alltid være i fortiden min og aldri bli med inn i framtiden. Jeg gikk av. Dette var reaksjonen min. Den gav meg et nytt inntrykk av meg selv. Jeg hadde ikke peiling på hvem jeg var. ¨Det er dust å si at man ikke er seg selv¨ sa han. Du er jo alltid deg selv. ¨Folk som sier at de vil finne seg selv er det dummeste jeg hører¨ sa han videre. ¨Mm¨ sa jeg. Jeg følte virkelig at den jeg var for 5 år siden ikke fikk lov til å bli sammenlignet med den jeg var 5 år etter. Vær så snill tenkte jeg. Hans reaksjon var ganske lik. Jeg dro. Han ble stille. Han lagret alt langt inne i en kiste sammen med en ladning sprengstoff. Hvis det gikk av ville han miste hele hjertet.
Jeg gikk på et annet tog. Satt stille. I tre dager til. Jeg ble ikke så mye klokere. Jeg skjønte at jeg ikke var herre over min egen reaksjon. Og jeg mistenkte at han kanskje hadde koblet sprengstoffet videre fast i meg.