WF616

Fly. Fly. Fly. Jeg ser inn i en vegg. En vegg midt i himmelen. Jeg ser et annet fly. Det flyr dobbelt så fort og jeg vil gråte. Det er for nært. Gi meg min avstand.

En sving mot solen hjelper ikke. Det rister i motsatt retning av hjertebankene. Jeg er i en situasjon utenfor min egen rekkevidde. Ingen kontroll. Fill to specification. Et plaster på flyet. Det skjuler for hullet. Jeg vet det er der. Og jeg vet jeg ikke kan tenke klart. Som en usynlig propell surrer. Jeg ramler ut. Ikke av.

Jeg kjøper skjerf på flyplasser for å pakke meg inn. For å lande trygt. Jeg har ingenting å holde fast i. Engelen ble mistet. St. Christoffer ble glemt. Jeg klipper håret så det ligner en hjelm. En ubrukelig hjelm. Hjelp meg mot den hvite veggen.

En evighet på kun to timer.

Kan ikke skyene holde seg på plass? En irritasjon på luft & ingenting. Ufornuften får ti poeng. Som så mange andre ganger. Blyanten skriver som om den var fra 2001. Tankene er fiksert på noen en annen plass. Men ristes bort samtidig som en gutt legger seg på gulvet. Hva ville skjedd hvis jeg la meg på gulvet? Bare for å slappe av. Hvem ville trodd jeg var normal? Hvem ville tenkt på de som bygde flyet? Hvem har lagt igjen et kjønnshår i vinduet? Det gjør ingenting hva de tenker. Her og nå er jeg et vrak.

Vi er på vei framover. Mot en merkelig lukt. Lukten av rastløshet. Den er fylt med svette dekket av parfyme dekket med svette igjen og en liten dash parfyme over der. Dash. Det heter flyet.

”Hei, jeg heter Dash. Jeg dasher ikke i bakken. Bare hoster og harker litt. Det er lov. Så kjære passasjer har du hatt en fin ferie?” ”Jeg er mer sliten nå enn da jeg dro..” ”Mer klar for å gi faen? For å bli bedre?” ”Jeg hørte mye rart.” ”Var det trist?” ”Grusomt.” Etter en hel samtale med et fly fulgte jeg rådene til en god B-film. Satt meg på en bar som virket glad, men som egentlig bare er trist. Et hint av sårbarhet blandet med litt håp som ingen gidder å følge lenger. Jeg satt i baren med en drink – type bailys med is ”jeg er ikke sterk nok for en whisky”. En eldre dame kommer bort til meg. Jeg tenker igjen på å legge meg på gulvet. Hun har akkurat havarert sitt 2. ekteskap. Jeg kan vel umulig ha noen seriøse problemer? Hun er glad og snakker varmt om en ny flamme fra Ukraina. Ingolf. Etter å ha hørt historien min (kanskje den var fiktiv..) roper hun ut: Gripshjanseen! (Grip sjimpansen?) TadenTaden. Du er for ung til å kunne gjøre noen store feil og for gammel til å sitte der å angre. Ja, ok hva er problemet? Jeg gir henne en klem og vandrer videre helt borte i mine egene tanker. Humpty dumpty spilles i ørene og flyet landet et kg tyngre enn da det lettet.