take another picture with your click click click camera.

Våkne. Knø. Ingen å snakke med. Jeg bestemmer meg for å ha verdens mest ubrukelige dag. Så vidt stå opp. Ikke kle på meg. Gå rundt i trusa. Ikke fixse. Skittent langt hår. Ekkelt. Lukte stygt. Spesielt under armene. Mannesvette. Sex svette. Fra dagen før. Hvis jeg tenkte på det kunne jeg sikkert svette litt til bare av tanken. Barfot. Kaldt gulv med brødsmuler. Frokost bestående av junk med masse fett. Etterpå så jeg et bilde av en litt lubben jente, og fikk lyst til å bli enda tynnere. Slutte å spise dritt. Det skjer aldri. Det er det jeg liker best. Film. Crappy crap. Men bra for jeg trenger ikke bevege meg fra sengen. Hadde sett den før. I et annet land. Nesten i en annen tid. Fulgte ikke med. Pillet. Snuste. Ville ha alkohol i blodet. Ventet en stundt og sjenket det første glasset rundt 12. Ikke så tidlig - som en vanlig engelsk lunsj. Når jeg alt var kommet så langt. Bekymringene. Jeg er ubrukelig som denne dagen. På vei ingen plasser. Usikker på hva jeg vil. Drikke vin. Jeg kan samtidig godt gi faen i bekymringene. Noen i bakgrunnen synger bort nervene mine. Nesten. Bildene. Jenta på bildet forann meg var den eneste som satte tankene i ubalanse bortsett fra meg selv. Men jeg fortsetter å ser. Stirrer tilbake. Jeg kan se så mye jeg vil, hun vil aldri se tilbake. Skjønne eller forstå. Hvorfor hun og ikke hun? Min samvittighet roter rundt i mine ubevisste tanker. Det jeg ikke vet hvordan jeg reagerer på. Fortiden. Gammelt. Gammel. Bunn. Og følelser fra en tid jeg føler jeg ikke eksisterte. Jeg kunne synge med glad stemme, men med en urolig følelse som satt midt mellom lungene. Snill? Overse? Annerledes? Husk å aldri klipp pannelugg. Ikke bra. Mer. Mer. Mer vin. Uten å virke som hverdagen er blitt kjedelig. Men var jeg helt ærlig med meg selv var den nok det. Jeg sank dypt av å kunne se. Meningsløst? Bra? Jeg kunne nesten se hva hun tenkte. Hun savnet han. Første bilde av dem sammen. Av noe som varer for alltid? En viss avstand. Jeg visste ikke mye. Men nyskjerrig. Annerledes. Hvem lærte han å kysse? En seng. Der han hadde sovet mange ganger. Hatt sex mange ganger. Vært naken. Naken og glad. Hoppet rundt som en apekatt.
 Mer mat. Mer lyst å være tynn. Og ingen gang.
 Hun er pen. Og hun ser på han. Men noenganger ser de ensome ut. Hvorfor? Avstand? Hvor er hendene over kroppen? Jeg overbeviste meg selv om at han så på noe annet. Tenkte på noe annet. En helt ubrukelig tanke. Men det var bedre å se på de nå, enn å være på de. Hva skulle til for å bli med? Hadde jeg svaret. Klarte jeg virkelig å være meg selv. Jeg så med vantro på skjermen. Det var som om den snakket om sikkerhet. Ansikts utrykket mitt viste fortsatt vantro, men inni meg følte jeg en liten glede blandet med en følelse av sikkerhet og tyngdekraft. Luften og himmelen ble borte. Det klappet i hodet mitt, selv om jeg ikke trodde på det. Finnes det noe som tar oppmerksomheten bort fra det du vil tenke? Jeg ringte en venn for å berolige henne. For begges del. Som en rar stor blå bil som kjører forlengs bakveis. Forstå seg på trøtthet. Og tristhet. Hun så verden baklengs. Jeg så den noen sekunder etter alle andre. Jeg kunne skrive om deprimerte mennesker. Føle. Gråte. Men ikke hjelpe. Hvor mange kan ikke lenger smile til sitt eget speilbilde. Hvor mange har blitt stille. Sliten. Mindre seg selv. Med øyne som vil lukkes mer enn de vil oppleve. Ikke fordi de har gitt opp, men fordi de ikke lenger er seg selv. Spist opp. Langsomt og nesten umerkelig. Den var der en dag de våknet. En ubrukelig dag. Hvordan? Hvorfor? Hvorfor ikke stoppe?

Usynlig.

Jeg husker en mann på bussen. Han snakket i ett til seg selv. Som en tidlig utgave av Mikke Mus. Men han var langt fra noe uvirkelig. Han hadde levd hardt, og lurt på mye. Prøvd å forstå og ikke forstått. Han hadde tilslutt gitt opp og latt noe annet ta over. Jesus slekt, rugemaskiner og rugemaskinenes barn. Gamle damers kamp mot kapitalismen og statuenes stillhet. Lyskroners oppstandelse og det gode livs nedtur. Alt hang igjen fra en tidligere persolighet. På et tidspunkt var den der. Dagen etter, på samme tidspunkt var den ikke der selv om plassen var den samme. Jeg lurte på hva som hadde vært best. Den han var før som så virkeligheten, men ikke forstod seg på den. Eller den han var nå.