WF616

Fly. Fly. Fly. Jeg ser inn i en vegg. En vegg midt i himmelen. Jeg ser et annet fly. Det flyr dobbelt så fort og jeg vil gråte. Det er for nært. Gi meg min avstand.

En sving mot solen hjelper ikke. Det rister i motsatt retning av hjertebankene. Jeg er i en situasjon utenfor min egen rekkevidde. Ingen kontroll. Fill to specification. Et plaster på flyet. Det skjuler for hullet. Jeg vet det er der. Og jeg vet jeg ikke kan tenke klart. Som en usynlig propell surrer. Jeg ramler ut. Ikke av.

Jeg kjøper skjerf på flyplasser for å pakke meg inn. For å lande trygt. Jeg har ingenting å holde fast i. Engelen ble mistet. St. Christoffer ble glemt. Jeg klipper håret så det ligner en hjelm. En ubrukelig hjelm. Hjelp meg mot den hvite veggen.

En evighet på kun to timer.

Kan ikke skyene holde seg på plass? En irritasjon på luft & ingenting. Ufornuften får ti poeng. Som så mange andre ganger. Blyanten skriver som om den var fra 2001. Tankene er fiksert på noen en annen plass. Men ristes bort samtidig som en gutt legger seg på gulvet. Hva ville skjedd hvis jeg la meg på gulvet? Bare for å slappe av. Hvem ville trodd jeg var normal? Hvem ville tenkt på de som bygde flyet? Hvem har lagt igjen et kjønnshår i vinduet? Det gjør ingenting hva de tenker. Her og nå er jeg et vrak.

Vi er på vei framover. Mot en merkelig lukt. Lukten av rastløshet. Den er fylt med svette dekket av parfyme dekket med svette igjen og en liten dash parfyme over der. Dash. Det heter flyet.

”Hei, jeg heter Dash. Jeg dasher ikke i bakken. Bare hoster og harker litt. Det er lov. Så kjære passasjer har du hatt en fin ferie?” ”Jeg er mer sliten nå enn da jeg dro..” ”Mer klar for å gi faen? For å bli bedre?” ”Jeg hørte mye rart.” ”Var det trist?” ”Grusomt.” Etter en hel samtale med et fly fulgte jeg rådene til en god B-film. Satt meg på en bar som virket glad, men som egentlig bare er trist. Et hint av sårbarhet blandet med litt håp som ingen gidder å følge lenger. Jeg satt i baren med en drink – type bailys med is ”jeg er ikke sterk nok for en whisky”. En eldre dame kommer bort til meg. Jeg tenker igjen på å legge meg på gulvet. Hun har akkurat havarert sitt 2. ekteskap. Jeg kan vel umulig ha noen seriøse problemer? Hun er glad og snakker varmt om en ny flamme fra Ukraina. Ingolf. Etter å ha hørt historien min (kanskje den var fiktiv..) roper hun ut: Gripshjanseen! (Grip sjimpansen?) TadenTaden. Du er for ung til å kunne gjøre noen store feil og for gammel til å sitte der å angre. Ja, ok hva er problemet? Jeg gir henne en klem og vandrer videre helt borte i mine egene tanker. Humpty dumpty spilles i ørene og flyet landet et kg tyngre enn da det lettet.

Berlin.

New York.

take another picture with your click click click camera.

Våkne. Knø. Ingen å snakke med. Jeg bestemmer meg for å ha verdens mest ubrukelige dag. Så vidt stå opp. Ikke kle på meg. Gå rundt i trusa. Ikke fixse. Skittent langt hår. Ekkelt. Lukte stygt. Spesielt under armene. Mannesvette. Sex svette. Fra dagen før. Hvis jeg tenkte på det kunne jeg sikkert svette litt til bare av tanken. Barfot. Kaldt gulv med brødsmuler. Frokost bestående av junk med masse fett. Etterpå så jeg et bilde av en litt lubben jente, og fikk lyst til å bli enda tynnere. Slutte å spise dritt. Det skjer aldri. Det er det jeg liker best. Film. Crappy crap. Men bra for jeg trenger ikke bevege meg fra sengen. Hadde sett den før. I et annet land. Nesten i en annen tid. Fulgte ikke med. Pillet. Snuste. Ville ha alkohol i blodet. Ventet en stundt og sjenket det første glasset rundt 12. Ikke så tidlig - som en vanlig engelsk lunsj. Når jeg alt var kommet så langt. Bekymringene. Jeg er ubrukelig som denne dagen. På vei ingen plasser. Usikker på hva jeg vil. Drikke vin. Jeg kan samtidig godt gi faen i bekymringene. Noen i bakgrunnen synger bort nervene mine. Nesten. Bildene. Jenta på bildet forann meg var den eneste som satte tankene i ubalanse bortsett fra meg selv. Men jeg fortsetter å ser. Stirrer tilbake. Jeg kan se så mye jeg vil, hun vil aldri se tilbake. Skjønne eller forstå. Hvorfor hun og ikke hun? Min samvittighet roter rundt i mine ubevisste tanker. Det jeg ikke vet hvordan jeg reagerer på. Fortiden. Gammelt. Gammel. Bunn. Og følelser fra en tid jeg føler jeg ikke eksisterte. Jeg kunne synge med glad stemme, men med en urolig følelse som satt midt mellom lungene. Snill? Overse? Annerledes? Husk å aldri klipp pannelugg. Ikke bra. Mer. Mer. Mer vin. Uten å virke som hverdagen er blitt kjedelig. Men var jeg helt ærlig med meg selv var den nok det. Jeg sank dypt av å kunne se. Meningsløst? Bra? Jeg kunne nesten se hva hun tenkte. Hun savnet han. Første bilde av dem sammen. Av noe som varer for alltid? En viss avstand. Jeg visste ikke mye. Men nyskjerrig. Annerledes. Hvem lærte han å kysse? En seng. Der han hadde sovet mange ganger. Hatt sex mange ganger. Vært naken. Naken og glad. Hoppet rundt som en apekatt.
 Mer mat. Mer lyst å være tynn. Og ingen gang.
 Hun er pen. Og hun ser på han. Men noenganger ser de ensome ut. Hvorfor? Avstand? Hvor er hendene over kroppen? Jeg overbeviste meg selv om at han så på noe annet. Tenkte på noe annet. En helt ubrukelig tanke. Men det var bedre å se på de nå, enn å være på de. Hva skulle til for å bli med? Hadde jeg svaret. Klarte jeg virkelig å være meg selv. Jeg så med vantro på skjermen. Det var som om den snakket om sikkerhet. Ansikts utrykket mitt viste fortsatt vantro, men inni meg følte jeg en liten glede blandet med en følelse av sikkerhet og tyngdekraft. Luften og himmelen ble borte. Det klappet i hodet mitt, selv om jeg ikke trodde på det. Finnes det noe som tar oppmerksomheten bort fra det du vil tenke? Jeg ringte en venn for å berolige henne. For begges del. Som en rar stor blå bil som kjører forlengs bakveis. Forstå seg på trøtthet. Og tristhet. Hun så verden baklengs. Jeg så den noen sekunder etter alle andre. Jeg kunne skrive om deprimerte mennesker. Føle. Gråte. Men ikke hjelpe. Hvor mange kan ikke lenger smile til sitt eget speilbilde. Hvor mange har blitt stille. Sliten. Mindre seg selv. Med øyne som vil lukkes mer enn de vil oppleve. Ikke fordi de har gitt opp, men fordi de ikke lenger er seg selv. Spist opp. Langsomt og nesten umerkelig. Den var der en dag de våknet. En ubrukelig dag. Hvordan? Hvorfor? Hvorfor ikke stoppe?

Usynlig.

Jeg husker en mann på bussen. Han snakket i ett til seg selv. Som en tidlig utgave av Mikke Mus. Men han var langt fra noe uvirkelig. Han hadde levd hardt, og lurt på mye. Prøvd å forstå og ikke forstått. Han hadde tilslutt gitt opp og latt noe annet ta over. Jesus slekt, rugemaskiner og rugemaskinenes barn. Gamle damers kamp mot kapitalismen og statuenes stillhet. Lyskroners oppstandelse og det gode livs nedtur. Alt hang igjen fra en tidligere persolighet. På et tidspunkt var den der. Dagen etter, på samme tidspunkt var den ikke der selv om plassen var den samme. Jeg lurte på hva som hadde vært best. Den han var før som så virkeligheten, men ikke forstod seg på den. Eller den han var nå.

Berlin.

New York.

Man you hit me. And then you kissed me.

Jeg satt der nesten oppi glasset. Bare for å se om det fortsatt var litt igjen. Det var det heldigvis. Jeg trallet som en gal fe av glede. Det svekket noen egenskaper, men skjerpet tankene. En sannhetsblanding. Det finnes ikke. Men det føltes slik. Jeg så ting klarere. Jeg følte bedre. Jeg skjønte hvor jeg satt i verden. I en liten by. Full av spøkelser. Ingen skumle, men ekkel på hver sin måte. Det var kanskje femten stykker som daglig fulgte etter meg. Noen var gamle. Noen var pene. Og andre stakk fingrene sine langt inni hjertet mitt. De var de verste. Men vanskeligst å unngå. Jeg hadde en samtale med en av de i går. Jeg visste først ikke at det var et spøkelse. For han oppførte seg normalt. Han lo og snakket ironisk. Han fikk meg glad. Og trygg. Men så stoppet han opp og så langt inn i kroppen min. Han traff noe. Som jeg ikke visste jeg hadde før der og da. Jeg ble helt satt ut. Så kom den følelsen. Jeg ble redd. Ikke frykt som for et monster. Men som redsel for en mann. Hans følelser. Det mest skremmende av alt. Det han kan føle for meg er skummelt. Jeg følte meg seks år igjen. Da jeg fant ut at en mann kan være noe annet enn en far.

Nå satt det et spøkelse rett ovenfor meg. Og blikket sa noe jeg aldri klarer å formidle videre med ord. Øynene hadde vært blå. Nå var det mørke. Fylt med alt han ikke klarte å si, men hadde lyst å gjøre med meg. Det var da jeg gjemte meg oppi glasset og tenkte en stille tanke. ”Stay by me. Don’t go down”. Det kom fra en sangtekst. Men det var feil sang. Jeg forsøkte å nynne noen glade ord, men det eneste som ramlet inn var trist. Jeg klarte det ikke. Jeg taklet det dårlig.



Jeg likte de mørke øynene. Men det går ikke med spøkelser. Jeg danset dødsdansen. Først sakte og stille, før jeg rykket. Fort. Heftig. Svimte av i et øyeblikk. Jeg visste jo hva jeg ville. Jeg ville til en annen by. Jeg måtte se litt lenger. Men jeg så klart. Det var bare en som ikke kunne skremme meg, selv om han var mest skremmende av alle.