mandag 8. mars 2010
Man you hit me. And then you kissed me.
Jeg satt der nesten oppi glasset. Bare for å se om det fortsatt var litt igjen. Det var det heldigvis. Jeg trallet som en gal fe av glede. Det svekket noen egenskaper, men skjerpet tankene. En sannhetsblanding. Det finnes ikke. Men det føltes slik. Jeg så ting klarere. Jeg følte bedre. Jeg skjønte hvor jeg satt i verden. I en liten by. Full av spøkelser. Ingen skumle, men ekkel på hver sin måte. Det var kanskje femten stykker som daglig fulgte etter meg. Noen var gamle. Noen var pene. Og andre stakk fingrene sine langt inni hjertet mitt. De var de verste. Men vanskeligst å unngå. Jeg hadde en samtale med en av de i går. Jeg visste først ikke at det var et spøkelse. For han oppførte seg normalt. Han lo og snakket ironisk. Han fikk meg glad. Og trygg. Men så stoppet han opp og så langt inn i kroppen min. Han traff noe. Som jeg ikke visste jeg hadde før der og da. Jeg ble helt satt ut. Så kom den følelsen. Jeg ble redd. Ikke frykt som for et monster. Men som redsel for en mann. Hans følelser. Det mest skremmende av alt. Det han kan føle for meg er skummelt. Jeg følte meg seks år igjen. Da jeg fant ut at en mann kan være noe annet enn en far.
Nå satt det et spøkelse rett ovenfor meg. Og blikket sa noe jeg aldri klarer å formidle videre med ord. Øynene hadde vært blå. Nå var det mørke. Fylt med alt han ikke klarte å si, men hadde lyst å gjøre med meg. Det var da jeg gjemte meg oppi glasset og tenkte en stille tanke. ”Stay by me. Don’t go down”. Det kom fra en sangtekst. Men det var feil sang. Jeg forsøkte å nynne noen glade ord, men det eneste som ramlet inn var trist. Jeg klarte det ikke. Jeg taklet det dårlig.
Jeg likte de mørke øynene. Men det går ikke med spøkelser. Jeg danset dødsdansen. Først sakte og stille, før jeg rykket. Fort. Heftig. Svimte av i et øyeblikk. Jeg visste jo hva jeg ville. Jeg ville til en annen by. Jeg måtte se litt lenger. Men jeg så klart. Det var bare en som ikke kunne skremme meg, selv om han var mest skremmende av alle.
Nå satt det et spøkelse rett ovenfor meg. Og blikket sa noe jeg aldri klarer å formidle videre med ord. Øynene hadde vært blå. Nå var det mørke. Fylt med alt han ikke klarte å si, men hadde lyst å gjøre med meg. Det var da jeg gjemte meg oppi glasset og tenkte en stille tanke. ”Stay by me. Don’t go down”. Det kom fra en sangtekst. Men det var feil sang. Jeg forsøkte å nynne noen glade ord, men det eneste som ramlet inn var trist. Jeg klarte det ikke. Jeg taklet det dårlig.
Jeg likte de mørke øynene. Men det går ikke med spøkelser. Jeg danset dødsdansen. Først sakte og stille, før jeg rykket. Fort. Heftig. Svimte av i et øyeblikk. Jeg visste jo hva jeg ville. Jeg ville til en annen by. Jeg måtte se litt lenger. Men jeg så klart. Det var bare en som ikke kunne skremme meg, selv om han var mest skremmende av alle.
Lorelei. Coffee bar & restaurant
The first e-mail.
Hello. I’m just sitting here. Bored after a heavy Sunday. I agree with a lot of what you are saying.. thinking. Don’t really know what’s going on. But our secret is amusing. Thinking about how I could make a trip to you. Will call you soon. Send me a text when you have read this. Btw. Don’t be afraid of saying something.. anything. Nothing you say is stupid. Most likely I have thought the same myself.
The second one.
I’m feeling great! Still have you on my mind. Just need to close my eyes. Don’t regret a thing. I loved it. I’m not going to sleep tonight. It’s fun sharing a secret like this. People may suspect something, but they don’t have a clue. There has always been a thing between us. And the nice thing is, we are both cool with it. Nudity was just natural. I have never experienced something like this with anyone else.
The third.
“A hundred days had made me older since the last time that I saw your pretty face” .. I have the same problems. Why did you impress me so? Why am I thinking so much about you? Why is that Monday burned into my mind? Hope I’m not alone about these feelings. I haven’t slept the last days. Walking around like a zombie. Was invited on a date today.. gave her a ugly look. Why? Why did I do that? I’m single. I can do whatever I want. But I don’t want to! I think you are the reason. You’ll be home soon. We just have to take it from there, because it’s a spark and we can only know together. I’m going to kill myself with happiness when you come home. Wish I could be with you now. I want to find out about my feelings. I have always pointed out that you are unique and that you must never change. You are astoundingly spontaneous and the joy for life that you show is highly contagious. At least for me.
The last one.
Only four days left. Friday will come sooner than you know. I have booked a hotel the whole weekend, if you still feel like it. I have to go to work soon. I hate Mondays! I’ve had some kind of visa illness this week. Spent over £800 on sunglasses and stuff. Looking forward to see you again, talk to your face and get some answers to the questions flying around in my head. Ciao bella, and see you soon. Yours truly.
We meet at the La Capannin Club. I thought he was full of crap. Even thoug he was half Italian and could make love to me standing up against the wall to the movie Cocktail. It was just a one night stand.

Hello. I’m just sitting here. Bored after a heavy Sunday. I agree with a lot of what you are saying.. thinking. Don’t really know what’s going on. But our secret is amusing. Thinking about how I could make a trip to you. Will call you soon. Send me a text when you have read this. Btw. Don’t be afraid of saying something.. anything. Nothing you say is stupid. Most likely I have thought the same myself.
The second one.
I’m feeling great! Still have you on my mind. Just need to close my eyes. Don’t regret a thing. I loved it. I’m not going to sleep tonight. It’s fun sharing a secret like this. People may suspect something, but they don’t have a clue. There has always been a thing between us. And the nice thing is, we are both cool with it. Nudity was just natural. I have never experienced something like this with anyone else.
The third.
“A hundred days had made me older since the last time that I saw your pretty face” .. I have the same problems. Why did you impress me so? Why am I thinking so much about you? Why is that Monday burned into my mind? Hope I’m not alone about these feelings. I haven’t slept the last days. Walking around like a zombie. Was invited on a date today.. gave her a ugly look. Why? Why did I do that? I’m single. I can do whatever I want. But I don’t want to! I think you are the reason. You’ll be home soon. We just have to take it from there, because it’s a spark and we can only know together. I’m going to kill myself with happiness when you come home. Wish I could be with you now. I want to find out about my feelings. I have always pointed out that you are unique and that you must never change. You are astoundingly spontaneous and the joy for life that you show is highly contagious. At least for me.
The last one.
Only four days left. Friday will come sooner than you know. I have booked a hotel the whole weekend, if you still feel like it. I have to go to work soon. I hate Mondays! I’ve had some kind of visa illness this week. Spent over £800 on sunglasses and stuff. Looking forward to see you again, talk to your face and get some answers to the questions flying around in my head. Ciao bella, and see you soon. Yours truly.
We meet at the La Capannin Club. I thought he was full of crap. Even thoug he was half Italian and could make love to me standing up against the wall to the movie Cocktail. It was just a one night stand.

Hold on to your heart now. Hold on to your soul.
Frysningene går nedover ryggen og hårene på armene reiser seg i takt. Jeg våkner til gitar musikk. Det var andre gangen den her uken. Han sang etter hvert også. Det var fint. Og jeg ble beroliget av å våkne fra de ekle drømmene og opp til mitt eget liv. Med gitar musikk i. Det var ikke han samme hver gang heller. Eller det hadde vært det nå i det siste. Men for en måned siden kanskje var det en annen. Vet ikke hvem jeg likte best. Forskjellige følelser for begge to. Likte kanskje stemmen til han ene best. Jeg gir et forsøk på å huske om jeg hadde sovnet til musikken, men kommer ikke på om jeg pusset tennene engang. Så jeg står opp og gjør det, mens jeg ser på mitt eget vesen i speilet. Jeg snur og vrir meg samtidig som det skummer i munnen. Jeg glemmer alt. Så når stresset kommer er det berettiget. Bussen må ikke gå foran nesen min igjen. Det går bra. Jeg når den bussen. Jeg svetter. Er kvalm. Klam. Alle puster så mye. Vinduene ser ikke ut. Det kjennes ut som en narkose begynner å virke. Men jeg fikk for lite og fanges i en tilstand jeg for ofte er i. Jeg klarer ikke å telle til ti engang. Halvveis på veien ombestemmer jeg meg. Men jeg drar helt dit jeg skal før jeg klarer å gjøre noe med saken. Hvor ofte skjer ikke det? Du føler at når du først har begynt på noe så må du avslutte det. Selv om det bare er en liten busstur. Så mange ganger har jeg villet gått av på et helt annet stopp enn det jeg egentlig skulle av på. Nei. Det er ikke rett å aldri avslutte noe helt. Men. Man snur jo når man skjønner at man har kjørt feil vei?
Jeg husker engang jeg skulle besøke en gammeltante som bor 20 min utfor London. Jeg hadde musikk i ørene og hørte ikke hva høytalerne sa om toget jeg skulle ta. Jeg gikk på fullstendig feil tog. Jeg tok et som var forsinket og kom samtidig som det toget jeg egentlig skulle ta som også var forsinket. Først etter 35 minutter skjønte jeg at jeg var på feil tog. Jeg fikk panikk og hoppet av på første stasjon. Det var helt øde. Ingen trær. Ingen mann. Ingen lys. Bare gress. 35 minutter med tog fra London er det en øde plass. Vet enda ikke den dag i dag hvor det var. Det var jo bare jeg som var der. Jeg gikk under en bru. Fulgte en vei som svingte til høyre. Filmusikken til en svensk film sang i ørene. Jeg kunne vært svensk der og da. Jeg kunne vært i Sverige. Jeg kunne vært i Russland. En magisk ting skjedde. Det var ikke lenger bare gress. Jeg stod foran en mann. Vil du vite hvordan han så ut? Han var passe høy. Jeg lurte på hvordan jeg kunne unngått å se han så lenge. Han hadde svart dressjakke på. Veldig vanlig. Men han var ikke vanlig. Han var ganske voksen. Det er ikke uvanlig. Men jeg var definitivt ikke i Sverige lenger. ”Do you know where we are?” spurte han. Det var jo jeg som skulle til å spørre det spørsmålet. ”Yeah, we’re in England” sa jeg. ”Very nice” sa han og kneppet opp dressjakken sin. Han kunne vært en seriemorder. Han kunne vært en klovn. Han var bare en mann. Som så mange andre er. Det viste seg at han var gitarist. Jeg hadde ikke sett gitaren som hang på ryggen. Vi bestemte oss for å ta toget tilbake til London sammen. Han så faktisk litt ut som en eldre utgave av Kurt Cobain. For alt jeg vet, kunne det vært han. Han skulle vel gjerne sett litt eldre ut nå uansett. Vi endte opp på en blå bar i Covent Garden. Vi drakk Australsk øl, og snakket som om vi hadde kjent hverandre lenger en noen timer. Siden han ikke hadde noen plass å være for natten tilbudte jeg han sofaen min mens vi stod i en av de velkjente røde telefonkioskene i utkanten av Chinatown. Dagen etter våknet jeg av gitar musikken for førstegang. For førstegang kom frysningene. For førstegang reiste håret på armene seg. Alt stivnet i kroppen min. Blikket. Pusten. Hjertet. Det var som om han spilte fra en bedre dimensjon. Han gikk etterpå. Men etter dette møtet har de gitar spillende mennene fulgt meg. Alle med hver sin bit av han i seg.
Bussen som jeg hadde stresset med å ta tok jeg tilbake hjem igjen. Slappe helt av nå. Noen ganger er det best å gå tilbake til start og begynne på nytt.
Jeg husker engang jeg skulle besøke en gammeltante som bor 20 min utfor London. Jeg hadde musikk i ørene og hørte ikke hva høytalerne sa om toget jeg skulle ta. Jeg gikk på fullstendig feil tog. Jeg tok et som var forsinket og kom samtidig som det toget jeg egentlig skulle ta som også var forsinket. Først etter 35 minutter skjønte jeg at jeg var på feil tog. Jeg fikk panikk og hoppet av på første stasjon. Det var helt øde. Ingen trær. Ingen mann. Ingen lys. Bare gress. 35 minutter med tog fra London er det en øde plass. Vet enda ikke den dag i dag hvor det var. Det var jo bare jeg som var der. Jeg gikk under en bru. Fulgte en vei som svingte til høyre. Filmusikken til en svensk film sang i ørene. Jeg kunne vært svensk der og da. Jeg kunne vært i Sverige. Jeg kunne vært i Russland. En magisk ting skjedde. Det var ikke lenger bare gress. Jeg stod foran en mann. Vil du vite hvordan han så ut? Han var passe høy. Jeg lurte på hvordan jeg kunne unngått å se han så lenge. Han hadde svart dressjakke på. Veldig vanlig. Men han var ikke vanlig. Han var ganske voksen. Det er ikke uvanlig. Men jeg var definitivt ikke i Sverige lenger. ”Do you know where we are?” spurte han. Det var jo jeg som skulle til å spørre det spørsmålet. ”Yeah, we’re in England” sa jeg. ”Very nice” sa han og kneppet opp dressjakken sin. Han kunne vært en seriemorder. Han kunne vært en klovn. Han var bare en mann. Som så mange andre er. Det viste seg at han var gitarist. Jeg hadde ikke sett gitaren som hang på ryggen. Vi bestemte oss for å ta toget tilbake til London sammen. Han så faktisk litt ut som en eldre utgave av Kurt Cobain. For alt jeg vet, kunne det vært han. Han skulle vel gjerne sett litt eldre ut nå uansett. Vi endte opp på en blå bar i Covent Garden. Vi drakk Australsk øl, og snakket som om vi hadde kjent hverandre lenger en noen timer. Siden han ikke hadde noen plass å være for natten tilbudte jeg han sofaen min mens vi stod i en av de velkjente røde telefonkioskene i utkanten av Chinatown. Dagen etter våknet jeg av gitar musikken for førstegang. For førstegang kom frysningene. For førstegang reiste håret på armene seg. Alt stivnet i kroppen min. Blikket. Pusten. Hjertet. Det var som om han spilte fra en bedre dimensjon. Han gikk etterpå. Men etter dette møtet har de gitar spillende mennene fulgt meg. Alle med hver sin bit av han i seg.
Bussen som jeg hadde stresset med å ta tok jeg tilbake hjem igjen. Slappe helt av nå. Noen ganger er det best å gå tilbake til start og begynne på nytt.
And when she wakes.
Onsdag.
Hun satt stille i 8 timer. Det var som en fest. Skrikende. Hele veien dit var hun fortapt. Gikk fort. Tenkte alt. De drakk. Telefonen ringte. Det var tid, men den gikk sakte. Sakte uten og fort med.
Hun visste det.
"Har du en røyk?" hun spurte på svensk.
"Venter du på han?" var svaret.
"Ja." Ti tabeletter virket på engang. De sprang. De lo. Alt var bra. Alt var bra - igjen. Hun holdt han, han slapp henne ikke. Det var for godt til å være sant. De drakk mer. Whiskey and coke.
"Do you have a girlfriend?"
"Yes. Do you? A boyfriend."
"Yeah."
"It doesn't matter."
"You are here now."
"We are here now."
Et kyss. Alt hun lengtet etter tok slutt. Bare mer og ingenting annet. Han var vakker. Hun strålte. De kunne aldri gi slipp på det. Hun så ærlig på han. Han følte seg fri. Som aldri før. De følte sammen. Kunne ikke stoppe. Et bilde eller tre, så kunne de ligge der foralltid. 8 om morgenen. Hun gikk, men ikke uten han. Hold fast. Og aldri gi slipp. Verden holdt på å våkne da de sovnet. Armer flettet. Tett sammen.
Torsdag.
Han så sliten ut. Men han møtte blikket hennes. Han så og tenkte uklart. Alt han ville var å slappe av. Ta det med ro. Ligge helt stille. Noe musikk i bakgrunnen. Han likte musikken hennes. Spurte om hun hadde noe. Nei. Øynene klarnet, men kroppen var sliten. Spenningen slappet ikke av. Han tente en røyk og glemte hvorfor han var der. Han tenkte hun var fin. Men det gikk ikke. Kunne ikke. Kunne vært bra. Frika. Gal. Rastløs, og ingen ro uten. Forelsket i hjel. Wasted heart. Running. Håpløst. Men så utrolig bra? Hun satt stille. Ville snakke høyt, men turte ikke. Hun hadde tatt et skritt ut i mørket. Hun kjente seg alene igjen. Hun tenkte det. Han så det. Han skjønte ikke hvordan hun klarte seg. Stakkars jente. Hvordan? Hun holdt en flaske som var helt tørr. Hun kunne død for å få følelsene hans. Men hun satt bare stille. Tente også en røyk, og håpet den ville varer for alltid. Ingenting varer for alltid. Hun lukket øynene. Han gikk, uten henne.
Fredag.
"(Jeeeg) Kan ikke gi slipp.
(jeg kan ikke) kan ikke puste.
Hardt.
jeg kan ikke.
slå hodet.
følelsene er svarte.
Gjemt bak en vegg i meg.
Du.
You are adorable.
You are..
(you are my dear)
Men. Kan ikke.
Only one thing on my mind.
You. And Her.
Fuck.
Fucking.
Fuck you."
Lørdag.
"Last time I saw you, we had just split in two. You were looking at me. I was looking at you. You had a way so familiar, but I could not recognize, cause you had blood in your face. I had blood in my eyes. But I could swear by your expression that the pain down in your soul, was the same as the one down in mine. Thats the pain, cuts a straight line down through the heart. We called it love."
Søndag - Don't play anything happy.
Hun husket den følelsen. Hun satt alene. Fikk angst. Hun var virkelig alene. Alene med tre liter rødvin. Og det var blod på tv-en. En syk følelse. Hun visste det var feil. Hun dro ut. Eller noe. Men det hjalp ikke. Hun ble desperat. Den verste følelsen i verden. Du er ikke verd en dritt. Hele livet hadde hun blitt oppfostret på at hun var søt og snill. Det hjalp henne ikke nå. Hvem kunne hjelpe? Hun ringte en ex. Han sa han lå i sengen med en jente. Det var feil tidspunkt å prate på.
Han sa: "Det går ikke. Du må ta deg sammen. Bli edru." Hun sa han var en idiot og la på. Det rant over. Det begynte å bli mye. Hun så i veggen. Angst. Hun mistet all sin verdighet. Hun sminket seg. Ordnet håret. Midt på natten. Hva annet kunne hun gjøre. Hun kunne ikke ha en vinkartong som sin bestevenn. Det var farlig.
"Jeg er ikke bra for noen. Spesielt ikke for meg selv." Etter hvert trodde hun selv hun satt å drakk blod. Hun hadde tilbudt seg selv til så mange. For mange. Hun var verdiløs. Ingen ville ha henne. Hun satt seg ned på badgulvet. Musikken var glad, men samtidig det tristeste hun noen gang hadde hørt. Så utrolig ensom. Hun lengtet etter den normale pusten. Hun hadde drukket all vinen. Hun ble en annen person. En bedre person? Hun trodde det. En person med makt over seg selv. I et siste desperat forsøk på å føle seg elsket ringte hun han. Han lå å sov. Han sa hun var fin. Men at hun måtte slutte å ringe sent. Alle triste følelser hopet seg opp. Ikke bare var hun desperat etter å føle at noen var glad i henne. Hun var desperat etter å like seg selv. Den andre personen tok over. Rødvinen hadde bedøvet henne helt.
Mandag.
Hun våknet. Heldigvis våknet hun. Noe hadde gått galt. Eller noe hadde gått bra. Hun så opp. Det var en slagmark. Hvem hadde blitt drept her i natt? Hun så på seg selv. Øynene var svarte.
Tirsdag.
"So I drow for hours. Listening to that song. Or I pretendetd to drive. Somewhere in my imaginery world. But I thougth it was for real. At that point there was no way to separate dreams from reality. I could only hear the music. Was I thinking like an eightyfive year old woman. Or beeing young and stupid. There was a million places to go. But without him, nothing was home. Oh oh oh. I guess I always just tried to be nice."
Hun satt stille i 8 timer. Det var som en fest. Skrikende. Hele veien dit var hun fortapt. Gikk fort. Tenkte alt. De drakk. Telefonen ringte. Det var tid, men den gikk sakte. Sakte uten og fort med.
Hun visste det.
"Har du en røyk?" hun spurte på svensk.
"Venter du på han?" var svaret.
"Ja." Ti tabeletter virket på engang. De sprang. De lo. Alt var bra. Alt var bra - igjen. Hun holdt han, han slapp henne ikke. Det var for godt til å være sant. De drakk mer. Whiskey and coke.
"Do you have a girlfriend?"
"Yes. Do you? A boyfriend."
"Yeah."
"It doesn't matter."
"You are here now."
"We are here now."
Et kyss. Alt hun lengtet etter tok slutt. Bare mer og ingenting annet. Han var vakker. Hun strålte. De kunne aldri gi slipp på det. Hun så ærlig på han. Han følte seg fri. Som aldri før. De følte sammen. Kunne ikke stoppe. Et bilde eller tre, så kunne de ligge der foralltid. 8 om morgenen. Hun gikk, men ikke uten han. Hold fast. Og aldri gi slipp. Verden holdt på å våkne da de sovnet. Armer flettet. Tett sammen.
Torsdag.
Han så sliten ut. Men han møtte blikket hennes. Han så og tenkte uklart. Alt han ville var å slappe av. Ta det med ro. Ligge helt stille. Noe musikk i bakgrunnen. Han likte musikken hennes. Spurte om hun hadde noe. Nei. Øynene klarnet, men kroppen var sliten. Spenningen slappet ikke av. Han tente en røyk og glemte hvorfor han var der. Han tenkte hun var fin. Men det gikk ikke. Kunne ikke. Kunne vært bra. Frika. Gal. Rastløs, og ingen ro uten. Forelsket i hjel. Wasted heart. Running. Håpløst. Men så utrolig bra? Hun satt stille. Ville snakke høyt, men turte ikke. Hun hadde tatt et skritt ut i mørket. Hun kjente seg alene igjen. Hun tenkte det. Han så det. Han skjønte ikke hvordan hun klarte seg. Stakkars jente. Hvordan? Hun holdt en flaske som var helt tørr. Hun kunne død for å få følelsene hans. Men hun satt bare stille. Tente også en røyk, og håpet den ville varer for alltid. Ingenting varer for alltid. Hun lukket øynene. Han gikk, uten henne.
Fredag.
"(Jeeeg) Kan ikke gi slipp.
(jeg kan ikke) kan ikke puste.
Hardt.
jeg kan ikke.
slå hodet.
følelsene er svarte.
Gjemt bak en vegg i meg.
Du.
You are adorable.
You are..
(you are my dear)
Men. Kan ikke.
Only one thing on my mind.
You. And Her.
Fuck.
Fucking.
Fuck you."
Lørdag.
"Last time I saw you, we had just split in two. You were looking at me. I was looking at you. You had a way so familiar, but I could not recognize, cause you had blood in your face. I had blood in my eyes. But I could swear by your expression that the pain down in your soul, was the same as the one down in mine. Thats the pain, cuts a straight line down through the heart. We called it love."
Søndag - Don't play anything happy.
Hun husket den følelsen. Hun satt alene. Fikk angst. Hun var virkelig alene. Alene med tre liter rødvin. Og det var blod på tv-en. En syk følelse. Hun visste det var feil. Hun dro ut. Eller noe. Men det hjalp ikke. Hun ble desperat. Den verste følelsen i verden. Du er ikke verd en dritt. Hele livet hadde hun blitt oppfostret på at hun var søt og snill. Det hjalp henne ikke nå. Hvem kunne hjelpe? Hun ringte en ex. Han sa han lå i sengen med en jente. Det var feil tidspunkt å prate på.
Han sa: "Det går ikke. Du må ta deg sammen. Bli edru." Hun sa han var en idiot og la på. Det rant over. Det begynte å bli mye. Hun så i veggen. Angst. Hun mistet all sin verdighet. Hun sminket seg. Ordnet håret. Midt på natten. Hva annet kunne hun gjøre. Hun kunne ikke ha en vinkartong som sin bestevenn. Det var farlig.
"Jeg er ikke bra for noen. Spesielt ikke for meg selv." Etter hvert trodde hun selv hun satt å drakk blod. Hun hadde tilbudt seg selv til så mange. For mange. Hun var verdiløs. Ingen ville ha henne. Hun satt seg ned på badgulvet. Musikken var glad, men samtidig det tristeste hun noen gang hadde hørt. Så utrolig ensom. Hun lengtet etter den normale pusten. Hun hadde drukket all vinen. Hun ble en annen person. En bedre person? Hun trodde det. En person med makt over seg selv. I et siste desperat forsøk på å føle seg elsket ringte hun han. Han lå å sov. Han sa hun var fin. Men at hun måtte slutte å ringe sent. Alle triste følelser hopet seg opp. Ikke bare var hun desperat etter å føle at noen var glad i henne. Hun var desperat etter å like seg selv. Den andre personen tok over. Rødvinen hadde bedøvet henne helt.
Mandag.
Hun våknet. Heldigvis våknet hun. Noe hadde gått galt. Eller noe hadde gått bra. Hun så opp. Det var en slagmark. Hvem hadde blitt drept her i natt? Hun så på seg selv. Øynene var svarte.
Tirsdag.
"So I drow for hours. Listening to that song. Or I pretendetd to drive. Somewhere in my imaginery world. But I thougth it was for real. At that point there was no way to separate dreams from reality. I could only hear the music. Was I thinking like an eightyfive year old woman. Or beeing young and stupid. There was a million places to go. But without him, nothing was home. Oh oh oh. I guess I always just tried to be nice."
Abonner på:
Innlegg (Atom)
