New York.

take another picture with your click click click camera.

Våkne. Knø. Ingen å snakke med. Jeg bestemmer meg for å ha verdens mest ubrukelige dag. Så vidt stå opp. Ikke kle på meg. Gå rundt i trusa. Ikke fixse. Skittent langt hår. Ekkelt. Lukte stygt. Spesielt under armene. Mannesvette. Sex svette. Fra dagen før. Hvis jeg tenkte på det kunne jeg sikkert svette litt til bare av tanken. Barfot. Kaldt gulv med brødsmuler. Frokost bestående av junk med masse fett. Etterpå så jeg et bilde av en litt lubben jente, og fikk lyst til å bli enda tynnere. Slutte å spise dritt. Det skjer aldri. Det er det jeg liker best. Film. Crappy crap. Men bra for jeg trenger ikke bevege meg fra sengen. Hadde sett den før. I et annet land. Nesten i en annen tid. Fulgte ikke med. Pillet. Snuste. Ville ha alkohol i blodet. Ventet en stundt og sjenket det første glasset rundt 12. Ikke så tidlig - som en vanlig engelsk lunsj. Når jeg alt var kommet så langt. Bekymringene. Jeg er ubrukelig som denne dagen. På vei ingen plasser. Usikker på hva jeg vil. Drikke vin. Jeg kan samtidig godt gi faen i bekymringene. Noen i bakgrunnen synger bort nervene mine. Nesten. Bildene. Jenta på bildet forann meg var den eneste som satte tankene i ubalanse bortsett fra meg selv. Men jeg fortsetter å ser. Stirrer tilbake. Jeg kan se så mye jeg vil, hun vil aldri se tilbake. Skjønne eller forstå. Hvorfor hun og ikke hun? Min samvittighet roter rundt i mine ubevisste tanker. Det jeg ikke vet hvordan jeg reagerer på. Fortiden. Gammelt. Gammel. Bunn. Og følelser fra en tid jeg føler jeg ikke eksisterte. Jeg kunne synge med glad stemme, men med en urolig følelse som satt midt mellom lungene. Snill? Overse? Annerledes? Husk å aldri klipp pannelugg. Ikke bra. Mer. Mer. Mer vin. Uten å virke som hverdagen er blitt kjedelig. Men var jeg helt ærlig med meg selv var den nok det. Jeg sank dypt av å kunne se. Meningsløst? Bra? Jeg kunne nesten se hva hun tenkte. Hun savnet han. Første bilde av dem sammen. Av noe som varer for alltid? En viss avstand. Jeg visste ikke mye. Men nyskjerrig. Annerledes. Hvem lærte han å kysse? En seng. Der han hadde sovet mange ganger. Hatt sex mange ganger. Vært naken. Naken og glad. Hoppet rundt som en apekatt.
 Mer mat. Mer lyst å være tynn. Og ingen gang.
 Hun er pen. Og hun ser på han. Men noenganger ser de ensome ut. Hvorfor? Avstand? Hvor er hendene over kroppen? Jeg overbeviste meg selv om at han så på noe annet. Tenkte på noe annet. En helt ubrukelig tanke. Men det var bedre å se på de nå, enn å være på de. Hva skulle til for å bli med? Hadde jeg svaret. Klarte jeg virkelig å være meg selv. Jeg så med vantro på skjermen. Det var som om den snakket om sikkerhet. Ansikts utrykket mitt viste fortsatt vantro, men inni meg følte jeg en liten glede blandet med en følelse av sikkerhet og tyngdekraft. Luften og himmelen ble borte. Det klappet i hodet mitt, selv om jeg ikke trodde på det. Finnes det noe som tar oppmerksomheten bort fra det du vil tenke? Jeg ringte en venn for å berolige henne. For begges del. Som en rar stor blå bil som kjører forlengs bakveis. Forstå seg på trøtthet. Og tristhet. Hun så verden baklengs. Jeg så den noen sekunder etter alle andre. Jeg kunne skrive om deprimerte mennesker. Føle. Gråte. Men ikke hjelpe. Hvor mange kan ikke lenger smile til sitt eget speilbilde. Hvor mange har blitt stille. Sliten. Mindre seg selv. Med øyne som vil lukkes mer enn de vil oppleve. Ikke fordi de har gitt opp, men fordi de ikke lenger er seg selv. Spist opp. Langsomt og nesten umerkelig. Den var der en dag de våknet. En ubrukelig dag. Hvordan? Hvorfor? Hvorfor ikke stoppe?

Usynlig.

Jeg husker en mann på bussen. Han snakket i ett til seg selv. Som en tidlig utgave av Mikke Mus. Men han var langt fra noe uvirkelig. Han hadde levd hardt, og lurt på mye. Prøvd å forstå og ikke forstått. Han hadde tilslutt gitt opp og latt noe annet ta over. Jesus slekt, rugemaskiner og rugemaskinenes barn. Gamle damers kamp mot kapitalismen og statuenes stillhet. Lyskroners oppstandelse og det gode livs nedtur. Alt hang igjen fra en tidligere persolighet. På et tidspunkt var den der. Dagen etter, på samme tidspunkt var den ikke der selv om plassen var den samme. Jeg lurte på hva som hadde vært best. Den han var før som så virkeligheten, men ikke forstod seg på den. Eller den han var nå.

Berlin.

New York.

Man you hit me. And then you kissed me.

Jeg satt der nesten oppi glasset. Bare for å se om det fortsatt var litt igjen. Det var det heldigvis. Jeg trallet som en gal fe av glede. Det svekket noen egenskaper, men skjerpet tankene. En sannhetsblanding. Det finnes ikke. Men det føltes slik. Jeg så ting klarere. Jeg følte bedre. Jeg skjønte hvor jeg satt i verden. I en liten by. Full av spøkelser. Ingen skumle, men ekkel på hver sin måte. Det var kanskje femten stykker som daglig fulgte etter meg. Noen var gamle. Noen var pene. Og andre stakk fingrene sine langt inni hjertet mitt. De var de verste. Men vanskeligst å unngå. Jeg hadde en samtale med en av de i går. Jeg visste først ikke at det var et spøkelse. For han oppførte seg normalt. Han lo og snakket ironisk. Han fikk meg glad. Og trygg. Men så stoppet han opp og så langt inn i kroppen min. Han traff noe. Som jeg ikke visste jeg hadde før der og da. Jeg ble helt satt ut. Så kom den følelsen. Jeg ble redd. Ikke frykt som for et monster. Men som redsel for en mann. Hans følelser. Det mest skremmende av alt. Det han kan føle for meg er skummelt. Jeg følte meg seks år igjen. Da jeg fant ut at en mann kan være noe annet enn en far.

Nå satt det et spøkelse rett ovenfor meg. Og blikket sa noe jeg aldri klarer å formidle videre med ord. Øynene hadde vært blå. Nå var det mørke. Fylt med alt han ikke klarte å si, men hadde lyst å gjøre med meg. Det var da jeg gjemte meg oppi glasset og tenkte en stille tanke. ”Stay by me. Don’t go down”. Det kom fra en sangtekst. Men det var feil sang. Jeg forsøkte å nynne noen glade ord, men det eneste som ramlet inn var trist. Jeg klarte det ikke. Jeg taklet det dårlig.



Jeg likte de mørke øynene. Men det går ikke med spøkelser. Jeg danset dødsdansen. Først sakte og stille, før jeg rykket. Fort. Heftig. Svimte av i et øyeblikk. Jeg visste jo hva jeg ville. Jeg ville til en annen by. Jeg måtte se litt lenger. Men jeg så klart. Det var bare en som ikke kunne skremme meg, selv om han var mest skremmende av alle.

Lorelei. Coffee bar & restaurant

The first e-mail.



Hello. I’m just sitting here. Bored after a heavy Sunday. I agree with a lot of what you are saying.. thinking. Don’t really know what’s going on. But our secret is amusing. Thinking about how I could make a trip to you. Will call you soon. Send me a text when you have read this. Btw. Don’t be afraid of saying something.. anything. Nothing you say is stupid. Most likely I have thought the same myself.


The second one.



I’m feeling great! Still have you on my mind. Just need to close my eyes. Don’t regret a thing. I loved it. I’m not going to sleep tonight. It’s fun sharing a secret like this. People may suspect something, but they don’t have a clue. There has always been a thing between us. And the nice thing is, we are both cool with it. Nudity was just natural. I have never experienced something like this with anyone else.

The third.



“A hundred days had made me older since the last time that I saw your pretty face” .. I have the same problems. Why did you impress me so? Why am I thinking so much about you? Why is that Monday burned into my mind? Hope I’m not alone about these feelings. I haven’t slept the last days. Walking around like a zombie. Was invited on a date today.. gave her a ugly look. Why? Why did I do that? I’m single. I can do whatever I want. But I don’t want to! I think you are the reason. You’ll be home soon. We just have to take it from there, because it’s a spark and we can only know together. I’m going to kill myself with happiness when you come home. Wish I could be with you now. I want to find out about my feelings. I have always pointed out that you are unique and that you must never change. You are astoundingly spontaneous and the joy for life that you show is highly contagious. At least for me.

The last one.



Only four days left. Friday will come sooner than you know. I have booked a hotel the whole weekend, if you still feel like it. I have to go to work soon. I hate Mondays! I’ve had some kind of visa illness this week. Spent over £800 on sunglasses and stuff.
Looking forward to see you again, talk to your face and get some answers to the questions flying around in my head.
Ciao bella, and see you soon.
Yours truly.


We meet at the La Capannin Club. I thought he was full of crap. Even thoug he was half Italian and could make love to me standing up against the wall to the movie Cocktail. It was just a one night stand.



¨Should we try?¨ she asked.