Rød.

De røde gardinene måtte ned. De lyste som et faresignal i hele stuen. Jeg hadde selv hengt de opp. De lå i skapet lenge, men jeg ville virkelig ha de opp, så etter ett år i skapet klarte jeg endelig å finne en gardinstang, eller en dusjforheng stang som det egentlig var, og henge de opp. Etter en måned føltes det feil og farlig. 6 meter med fløyelsrød gardin måtte ned. Jeg hadde kjøpt de i en ekkel by for 4 år siden. De skulle være trygg og varm. Nå visste jeg ikke hva de symboliserte lenger. Jeg fikk følelsen av at de snakket til en annen verden. Jeg kunne fortsatt høre de. De lå innpakket i en plastpose i skapet og skrek. Sterkt. Lyst. Lenge. Jamring om en mistet personlighet. En sterk personlighet som satt stille. Ventet på at den skulle bryte seg fri i det dype. Jeg kunne føle meg ensom og sterk på sammetid. Som om alle følelsene hadde en egen kamp om å finne fram i meg. De holdt på sammtidig alle sammen, og jeg satt igjen med verdens rareste følelse. Det finns ingen navn på den, men jeg er sikker på at de fleste kan kjenne den igjen. Avmaktet. Svevende. Tung. Liggende mot veggen. Klamrende på gulvet. Svøpt i støv. Ønsker om en forståelse av tiden du har. Ta sjansene. Hopp fram fra ditt redde skall.
Jeg ser fortsatt bort på vinduet og tror jeg skal se gardinene. Flere ganger. Som en vane. Uvane. Det klapper fra skapet.

Hvit.

Mandag. Fylt med streker og sult. Stjernehimmelen er borte og den kommer ikke fram igjen før om noen uker. I mellomtiden er frakken våt og det undres på hva høsten bringer. Mange følelser skal følges, men hjertet gir bare et svar. En diskusjon mot det strekeste i kroppen. Det krøller seg. Svar kommer, men det blir nok en streik midt oppe i det hele.

Klarer ikke konsentrere meg om jakke sying og presentasjons portfolio akkurat nå. Ikke i ste heller. Og ikke om en time. Forhåpentligvis engang før fredags morgen. Tenker på telefonkiosken utenfor vinduet. Hva? Lyset slo seg på der når det ble mørkt og telefonen ringte. Jeg tok den og sa Hallo du er kommet til en telefonkiosk. Av alle ting ble jeg mer forvirret enn den som ringte feil.

Feelings. Shit. Fuck off.

.

Three questions I have realized (with sadness) I will never get the answer to: 1. What is the meaning of life. 2. What is the universe. This question also regard how big is it, is there life on other planets etc. 3. What happens after you hit the grave. As you see these questions no longer have an interrogation point, it has been replaced with a plain little dot. No more interrogation points from me.

ALF.

A heart is a heart.

Hva er det man kaller det når hjertet dunker så fort i takt med det hjernen tenker at det virker som blodet løper 100 m rundt i årene? Det eksploderer og blir sliten alt for fort. Man blir usikker på om det er godt eller vondt.
Fra det første lille dunk og dytt til det eldes og størkner i hver en krok i kroppen. Ingen kontroll. Du kan skremme livet av deg selv.
I natt drømte jeg om min framtidige datter. Jeg kalte henne ”Cash” – uten å vite at det betyr penger. Jeg vet det. Jeg vet hva det betyr. Men i drømmene er alt som du drømmer om eller så er det et mareritt. Man tar litt fra hjertet. Litt fra sjelen. Jeg tenkte nok mer på Johnny Cash. Såret.
”Jeg såret meg selv i dag. For å se om jeg fortsatt føler. Hva har jeg blitt? Min kjæreste venn. Full av ødelagte tanker.”
Hvem er alles kjæreste venn? Seg selv? Hvem er så heldig å gå ut i verden og gripe fast i den som svarer når du roper ”kjæreste”? Man fommler. Føler etter veggen. Kjenner med hendene i blinde. Lukter i nakken. Smaker. Som en baby. Plukker. Spør. Snakker uten stopp. Føler i stillhet. Ser i mørket med bare gatelyst gjennom persiennene. Tar. Forsøker å forstå. Prøver å skjønne. Sinne. Glede. Savn. Alt skal stemme. Alle har sin måte. ”Følelsene forsvinner. Du er en annen. Jeg er fortsatt her. Jeg kommer til å skuffe deg. Jeg sårer deg.”
Det skjer om igjen. De var der. De svarer ikke lenger. Eller du gikk. Følelsen av håpløshet. De finnes ikke. Hvordan kan jeg?
Man lurer. Starter med blanke ark, men angrer på fortiden. Så dumt tenker du. Men formet dette meg? Var jeg meg i dag uten deg? Det hjelper ikke. Man fortsetter å rope. Føle. Skremmes. Ler. Klokken halv 7 hadde man det bra. 02:00 er historien forandret. Man leker. Men den som er med må tåle. Skuffelse. Anger. Snubling. Jeg hopper rundt i sengen. Tar kontroll. Føler meg iskald. Vanskelig. Blir det bedre?
Selvfølgelig. Enklere. Bedre. Det er alltid håp. Håpet har jeg her. Svidd inn i huden. Etter alle skuffelsene kan det bare gå en vei. Og hjertet banker så mye at du for første gang kjenner det. På ordentlig. ”Kjæreste”? Ja. En kjærelighet. Jeg løftes og bæres bort. Fortiden skal ikke glemmes alene men snakkes om med dem du stoler på. Det er vanskelig. Men framtiden skal leves med håp. Jeg er heldig. Jeg ropte. Kastet meg ut. Og ble fanget. Av min beste venn.

The girl and the robot.

mai alt?