I dag så jeg en svart fugel med knekt vinge.

Det var en periode på vidergående at en gjeng (eller skal man kalle de en flokk) med kråker begynte å hoppe etter meg. De små kullsorte øynene deres dirret i luften. Vet ikke hvordan jeg la merke til det. Men følte det ikke var tilfeldig når det alltid var en kråke som fulgte etter med et par - tre meters avstand (eller satt i treet over meg). De hoppet ikke alltid, kråker kan gå de. Med en fuglefot forann den andre. Veldig vaggende stjert da. Jeg synes først det var litt kult. For å bruke det ordet. Fortalte det til mennesker rundt meg som jeg bryr meg om. Brukte fortsatt ordet kult, helt til en påpekte at kråker symboliserer faktisk selve døden. Jeg er ikke noe glad i døden. Endra mindre glad i folk eller døde mennesker som lever videre som spøkelser etter døden. Eller. Det er feil å si "ikke glad i". Jeg er bare livredd for å finne ut, eller forstå noe som jeg ikke skjønner.
Kråkene fortsatte å vagge. Og hoppe. Og sitte. Og etter noen uker døde farfaren min som jeg ikke hadde sett på over ett år. Jeg ble livredd for at han skulle stå opp fra de døde. Innbilte meg tassende lyder i teppegulvet på soverommet. Sluttet å sove om natten. Begynte å sove om dagen, som resulterte i dårlig oppmøte på skolen. Bekymred lærer og en psykolog som trodde like mye på spøkelser som meg. Det ble vår. Kråkene sluttet å hoppe. Og farfar kom ikke tilbake fra de døde. Fra siste hopp og til dags dato har ikke en eneste kråke vagget med stjerten i fottrykkene mine.

Men i dag, vagget jeg selv litt etter en liten sort fugel. Jeg møtte den på vei hjem fra jobb (som jeg hadde møtt på 7 timer for tidlig). Den hadde det ikke bra. Slepte bare den ene vingen etter seg. Jeg ble trist med engang. Ville hjelpe, men min empati gav den ingenting. Det eneste jeg kunne gjøre var å gi den litt crossaint, som jeg hadde kjøpt i frokost til kjæresten min. Jeg kastet en bit, men den ble redd og skvatt unna. Jeg måtte forfølge den litt og kaste smulene under en bil den gjemte seg under. Den spiste tilslutt. Og jeg måtte innse at jeg ikke kunne gjøre mer. Sånn er livet. En del av livet. Åh.