Plassert i trappen. Hengende. Svak. Lengtende. Stille tanker i et hode lager en ensom kropp. Jeg befant meg på samme plass som for en uke siden. Pustevansker. En uke.
SAVN.
Så kom tårene. Hjernen ble blå. Hjertet ble mindre og hvitere. Jeg var ikke klar for dette. Men jeg var her. Nå satt jeg her. Og her skulle jeg være.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar