Love.

Wise men say

Only fools rush in

But I can’t help falling in love with you

Like a river flows

Surely to the sea

Darling so it goes

Some things are meant to be

Take my hand

Take my whole life too

For I can’t help falling in love with you

Dagdrøm og den virkelige natten.

Om natten.
Er jeg våken. Men ikke. Jeg ser. Tror jeg. Stygt gul brunt bilde. Den fargen. Den luktet. Jeg tror at i morgen ville det være borte. En nedstigning. Litt mørke. Et ekkelt kaldt lys i løse luften. Som en tanke som ligger i luft. Som en umulig ting. Jeg tygger på hendene mine. Kjenner etter at jeg er et menneske. Jeg er trist. Mennesker snakker uten at det forstås hva de sier. Jeg tenker i en annen retning. I retning mot en rød bar. Med palmer. Blant fjell. Som er vanskelige å komme over. Selvfølgelig er de vanskelig å komme over. Baren heter Ray’s. Det er vann rundt den, ikke dypt, men du må hoppe fra stein til stein for å komme til terrassen som er laget av tre. Hele baren er av tre. Og den er så liten at man må sitte utenfor under et tre tak. Det er bare bartenderen som får plass inne i baren. Han henger alltid over tre disken, og vifter med kloa si. Han har klo fordi han er en hummer. En vennlig hummer. En flink bartender. Han spiller fin tv-spill musikk som man gjerne vil høre om og om igjen. Jeg har ikke tenkt så mye over det, men himmelen er faktisk alltid rosa, og hvitvinen alltid kald.

Om dagen.
Sitter på nok en spiseplass. Som ikke er for vegetarianere. Overalt på veggen, i taket, på gulvet er det døde dyr. Til og med hårete fisker. Jeg får hjertet i halsen. Jeg kunne sverge det var 3. verdenskrig. Plutselig rister hele huset, og en uhorvelig høy lyd (tut lignende) hyler rundt meg. Nervesjokk. ”Welcome Norway” roper en dame. Nå er jeg hvert fall våken. Der gjorde de det igjen. Noen hadde forlovet seg. Hvis de fortsetter med denne umenneskelige lyden dør jeg her. Kanskje de henger meg opp på veggen da. Tror jeg må overleve. Helst.
Jeg har akkurat vært på indianer party. Det var litt slitsomt. Måtte stå igjennom flere danser med gamle veteraner og indianere. Så måtte jeg stå igjennom en slags tale om ”The holey spirit” der en gammel knark snakket om den store ånden som hjelper oss små ubetydelige mennesker. Han gir oss vissnok kraft til å våkne om morgenen. Jeg tror ikke han hjelper meg. Jeg holder på å gå i dvale her. Etterpå kom det noen fra lokalavisen og de ville ha meg med i et intervju. Noe sånn som ”People from Norway at Indian Party”. Jeg måtte gå ut i ringen å danse foran alle indianerne. På en måte gøy. Kanskje litt interessant. Etterpå dro jeg hit til denne spiseplassen. Tenker jeg kan få en bøffel i hodet hvis jeg ikke oppfører meg. Den henger rett over hodet mitt. Eller er den en hjort? Var på en øy i går. Uten biler. Bare hester. Det stinket møkk over hele øya. Var ikke så mye annet å gjøre enn å gå rundt å lukte på møkk og spise is. Så var det et sommerfuglhus. Det var litt sjarmerende. I ett minutt. Så ble jeg lei av alle tingene som fløy rundt omkring. Jeg prøver å late som jeg har det gøy. Bestiller en grillet cheese sandwich og tenker på en sang av Bjørn Eidsvåg.

Om natten.
My motto is “Don’t bite it if you like it".

Om dagen.
Har vært hos en gal onkel som ville banke alle mennene i mitt liv. Men han er ikke den galeste onkelen. En annen onkel viste meg en gang verdens eldste stein. Da erklærte jeg han galest.

Om natten.
Denne reisen. Den skulle egentlig ikke oppleves alene. Men du vet hvordan det livet går. Hei og hei. Og der var du alene igjen. Men jeg klarte å selge den andre billetten til en gammel mann, som dessverre ikke var interessert i å henge sammen med meg, men kun interssert i å fly. Flaks? Så har jeg litt ekstra cash i baklomma. Eller i pengeboken. Eller ja, kanskje på kontoen. Det var litt i siste innpust. Han hadde ikke penger, så han fikk kontonummeret mitt. Jeg må bare rett og slett stole på at han setter de inn. ”Jeg stoler på alle.” Men det var verd et forsøk. Som alt annet? Vi hadde uansett en ”ganske” nervefri flytur (med ganske mener jeg at skrekken ikke kom ut av meg, men forble stille i mitt sinn). Mest sannsynlig fordi jeg var bedøvende beruset hele veien. Men hva annet kan man vente av en person som stoler på alle bortsett fra flykapteiner? (Der løy jeg i sta. Men jeg stoler mest sannsynlig ikke på dem fordi jeg aldri har møtt på en. Eksisterer de virkelig? Eller er de bare stemmer i et fly?) For ikke å snakke om flyvertinnene. ”Kaffe/te?” Glis. Huff. Mer vin takk.
Den gamle mannen het Albert. Som i Einstein? Nei det tror jeg ikke. Han var Amerikansk. Hvorfor han dukket opp på en flyplass uten billett samtidig som det var akkurat det han trengte fikk jeg aldri et ordentlig svar på. ”You know” sa han. Ja. Jeg visste. Nikket og smilte. Det gjorde jeg til flere av forklaringene hans om hvorfor livet hans var blitt slik som det var blitt. Han snakket om firmaet sitt, barnebarnene som ikke ville ta over slik at han måtte jobbe på overtid i livet. Alle barna hans var døde. Bare barnebarn igjen. Bestefar, far og den enste arbeidende i familien. Albert bestemte seg for å se på en film, han ville jo egentlig ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg ble sittende å tenke ut flere logiske teorier på hvorfor han kom på en flyplass uten billett. En. Han hadde tenkt å kjøpe den der uansett. Det går jo faktisk. To. Han kan ikke tenke praktisk og tror alt alltid ordner seg. Som mannfolk flest. Nei nå var jeg dømmende. Det var feil. Min svakeste teori. Tre. Han hadde en elskerinne. Hun ble gal fordi han viste seg å ikke være rik likevel, og han måtte flykte i all hast til nærmeste flyplass. Ja. Det var nok grunnen. Men hvorfor var alle barna hans døde? Det sa han heller ingenting om. Kanskje han hadde drept de? Kanskje han ikke hadde noe valg? Slik som noen edderkopper. De må spise avkommet sitt. Ikke fordi de vil, men fordi de må. Det er instinkt.
Filmen foran meg handler om ei gravid jente som blir forlatt av den stygge kjæresten sin på en matbutikk og hun ender opp med å føde alene inne i et telt i butikken.
Albert snorker ved siden av. Snorking. For en ubrukelig lyd. Lurer på når han begynte å snorke i livet sitt? Det var nok etter at han hadde begynt å legge litt på seg. Ikke mye, bare under halsen og på magen. Han var kommet inn i den normale hverdagen med et greit nok vellykket firma, noen barn som enda ikke var døde, og en kone som i likehet med han også hadde begynt å legge på seg. De var kommet inn i en rutine som ikke inneholdt sex, men et kort god natt før de sovnet. Men de elsket selvfølgelig fortsatt hverandre. Så en natt kom magen litt for langt opp i halsen og det første snorket presset seg forsiktig ut. Etterfulgt av en storebror som var en del kraftigere. Og så var snorkemaskineriet i gang.

And kiss your heart goodbye.

Plassert i trappen. Hengende. Svak. Lengtende. Stille tanker i et hode lager en ensom kropp. Jeg befant meg på samme plass som for en uke siden. Pustevansker. En uke.

SAVN.

Så kom tårene. Hjernen ble blå. Hjertet ble mindre og hvitere. Jeg var ikke klar for dette. Men jeg var her. Nå satt jeg her. Og her skulle jeg være.