Laughing under the streetlights

Time and time again. All night long. Som tatt ut av en sangtekst. Fra en bra sang. Kanskje den handler om en romanse som blir til evig kjærlighet. Eller bare om sex. I crave for my inner lust. Den kan og handle om noe så godt som alkohol. Evig alkohol. Som når man sitter og skal lese eller svare på oppgaver som er viktige for at du skal forstå studiet ditt - forstå noe som noen andre mener, da kommer øltørsten. Vinlysten. Jeg har ikke lysten i meg til å finne ut, forstå, vite alt om alle andre og hva de mener. Hva de har ment for hundre år siden. Er det egoistisk? Jeg forstår ikke hva jeg selv mener noen ganger. Hva er det jeg egentlig vil? Jeg kan kjenne sulten. Men hva vil jeg ha å spise. Sult kommer naturlig fordi du må ha næring for å leve. Men i dag er det så mye å velge mellom i matbutikkene at man aldri blir helt klok på hvorfor det er fem forskjellige typer av akkurat samme tingen. Hvordan kan jeg vite hva som smaker best. Jeg må prøve ut alle fem. Sånn er det med andre ting også. Vi må prøve ut flere typer og varianter før vi er helt sikker og fornøyd. Men øl. Det er det samme så lenge det er øl. Og øltørsten er den samme hver gang. Spesielt når jeg leser om de personene som mener eller har ment så mye. Det finnes en Gud så lenge du tror. Det finnes ikke en Gud for det kan ikke bevises. Fornuften er virkeligheten din. Jeg kan ikke tro på noen ting. Ting jeg ikke vet noe om. Ting ingen vet noe om. Jeg ser på de som tror, har de et annet lys på dagen enn det jeg har?

Man blir ikke smart av å lese en avis, men er man smart hvis man kan lese den? Et bevist på at man forstår sitt alfabet? Eller går det ann å forstå alfabetet? Jeg var litt usikker i går. I dag måtte jeg ringe min mamma å spørre om jeg kanskje ikke forstår det så godt som jeg burde. Hvordan forsto hun ordene? Leste hun dem lett - Skrev hun dem rett. Jeg kom fram til at jeg ikke gjorde det. Jeg skriver usammenhengende. Fordi jeg tenker usammenhengende? Hopper fra det ene til det andre. Hva er det ene? Hva er det andre? Foregår alt i tankene? I virkeligheten? Er det fornuften vår som forteller oss hva som er virkelig? Forvirret. Jeg – alltid. Hvem er disse personene som sitter å skriver så bra? Så intelligent. Det er litt som fiksjon. Som noe uvirkelig. Super menneskene. De er der ute, de er få, men de representerer alt jeg egentlig burde kunne. De lager malen for hva man burde vite. Hvorfor.

Jeg rammler bort i natten. Jeg hører høyt på hva tyskeren sier. Hopp. Utfor brua. Søk hjelp. Bra det bare var en film sier en liten stemme i hodet mitt. Selv om jeg vet at virkeligheten er mer enn det som går på dagsrevyen. Falske vennligheter. Og en falsk trygghet bak hjørnet. Jeg ser. En mann. Et drap. Hva er verst? Et ordentlig drap eller en sakte men sikker død? Jeg har et problem. Det må ringes å fortelles. Jeg ringer i morgen. Nei. Jeg klarer ikke. Er for trøtt. Så er det det med hvem som tar telefonen. Hvem kan høre på og hvem vil det fortelles til? Om jeg bare kunne ringt en tysker. Han ville kjeftet også var det overstått. Etterpå hadde han sunget stygt til meg, og jeg ville tenkt at det var vakkert.

Jeg ser på et bilde. Den veien. De tørre bladene. Det var ikke høst. Det var vinter. De overlevde vinteren. Midt i det kalde er et kyss. Jeg husker det var bra. Varmt. Bra. Hjelper det? Ingen andre husker. Jag kastet det bort. Langt til et kaldt helvete. Kjenner du deg igjen? Det var bra. Du hadde ikke bruk for det. Jeg trodde jeg ikke hadde bruk for det. Som en gal mann som ler ut haha. Hvite skolisser. En grå ullgenser. En klokke som står stille. Jeg har en klokke, men jeg glemmer å se på den. Noen hadde trengt den mer enn meg. De som hoppet utfor brua. Et sekund var de der. I neste hoppet de. Jeg visste ikke. Jeg smilte. Av og til smiler jeg forevig. Men jeg mister alltid noen sekunder. Sammen med noen som ikke betyr noe for meg. Trist. Bare ordene symboliserer min mangel på ord for denne følelsen. Det bildet. Hva betyr det? Jeg ser så lenge at det nesten rører seg, og jeg oppdager en detalj jeg ikke har sett før. Jeg stirrer. Som en motor på tomgang.
Jeg vet hva jeg ser. Men jeg vet ikke hva som kommer. Det kunne vært noe fra 80-tallet. Som han fyren. Han lå på gulvet og vrei seg. Ikke i smerte. Men i takt med musikken. Først ble jeg redd. Så irritert. Så skjønte jeg at det var bra. Jeg ville ikke innse det. Latet som det var teit. Kjeftet og baksnakket som enhver skrekk. Men egentlig ble jeg nysgjerrig. Ville se mer. Men klarte ikke. Og i stede for å slappe av ble jeg vill og sprang ut. Fant det første og beste til å berolige meg. Å beroliget meg selv i flere uker. Ga opp. Ville ikke noe. Bare slappe av. Ta de som kom. Overspille litt og spille for mye på andres følelser. Leke. Men jeg så det fortsatt for meg. Han lå der på gulvet. Så ekte. Så uredd. Jeg sendte han tilslutt hjem og lo med de andre. Det er bortkastet å angre. Ukene etterpå lurte jeg på hva han egentlig var. Var det en drøm? Jeg ble umåtelig usikker. Som så mange andre ganger før. Jeg blandet drøm med virkelighet. Den gutten. Han tegnet meg mens jeg sov. De gråe bildene. Det evige smilet. Den sikre usikkerheten. Jeg blandet alt i en rød kopp og svelget det med en 600 grams. Det gjorde vondt i magen. Og hjertet krøp ned i tåen min. Vet ikke engang om det er tilbake eller har bosatt seg for alltid. Blandinga var grei. Jeg sluttet å tenke. Hvem vil ikke ha den oppskriften? Her har du ”slutte å tenke og bekymre deg” medisinen. Etterpå var det eneste jeg kunne tenke på; hvem er de folkene som har satt opp alle høyspentledningene i verden? Det tok dager å finne at det bare var vanlige mennesker.

Jeg ser tilbake og jeg smiler fortsatt. Det var lenge siden. Men det vil vare forevig. Det smilet. Det kysset. Jeg grever for langt i fortiden. Og skjønner at jeg forvirrer. Men jeg får ikke de bildene ut av hodet. Det var tre år siden. Jeg var glad da. Det var tørt i gresset. Mye alkohol. Menge glade mennesker. Jeg minglet ensomt rundt. Fikk med meg noen jeg var glad i. Men det varte ikke lenge før jeg var alene igjen. Holdt fast i en. Vi tulla og bildet ble tatt. Aner ikke hvem som tok det eller hvem som går forbi i bakgrunnen. Jeg lånte en hatt og smilte. Tydeligvis forevig. Etterpå møtte jeg en som var kledde helt i hvitt. Jeg fulgte etter, men det gikk ikke. Jeg mistet både han og meg selv. En god venn fant meg ved en trapp. Jeg skulle ikke opp. Og hadde heller ikke gått ned. Dagen etterpå ble jeg så forelsket som jeg aldri har vært før. Hadde jeg aldri smilt på det bildet, hadde jeg aldri hatt den forelskelsen. Tre år etter var det noen som hadde hørt forelskelsen min. Men den var forlengst borte.
Det andre bildet. Det var januar. Det var jeg som tok det. Men ikke med armene. Vi sprang rundt i kulden. Det var en forlatt verden og vi var de eneste. Det var skummelt og fint på engang. Trengte ingen andre. Men du som jeg vet at det er feil. Ikke stå sidelengs ved siden av meg. Snu deg helt rundt. Mage mot mage. En stilling til siden sier meg like mye som en blank nettbank kodemaskin.

Muskelen nede i nakken som holder hode på plass banker og sender vonde signaler opp i hodet. Stoppe der. Fordi jeg kan. Fordi vi har frivilje. Huske på det.