fredag 12. mars 2010
Honey I´m home.
Kun 9 timer. Så var hun ikke alene lenger. Hun kjente på hjertet. En plass bak magen før man treffer rygmargen stakk det. Glede? Signalene ville ikke si. De fniste og gjemte seg bak et hjørne. Ville de leke? Det var hemmelig. Hun hylte for å skremme de fram. De gikk lenger vekk. Fornuften måtte finne ut av det selv. Men var den der fortsatt? Den hadde kanskje vært borte i en uke allerede uten at noen ville oppdage det. Hun kjente etter. Pulsen var rask og det luktet mannesvette under armene. Hun hadde fortengt verden og virkeligheten en uke. Tristhet? Nervene gikk fra blå til gul og ble grønn. Amygdala jobbet på spreng. En liten del av hjernen på størrelse med en mandel hadde tatt kontroll. Hun banket på hodet. Amygdala svarte med å sende et stikk av frykt gjennom hele kroppen. Redd? Virkelig. Var det dette som var hemmelig? Redd for sine egene følelser. Det virket ikke som hjernen var særlig til å stole på. Kanskje de gamle egypterne hadde rett. Intelligensen fantes i hjertet.
Hun følte seg bedøvet. Men det ville bare vare noen timer til. Så ble alt slått på igjen. Og først da fikk hun svar på om fornuften fortsatt var tilstede.
Hun følte seg bedøvet. Men det ville bare vare noen timer til. Så ble alt slått på igjen. Og først da fikk hun svar på om fornuften fortsatt var tilstede.
torsdag 11. mars 2010
Toget.
Han dro. Jeg våknet helt tom. Var alene. Valgte å være alene. Det var både ja og nei. Jeg lå stille i 3 dager. 72 timer. Før jeg gikk ut døren. Reaksjonen var godt beskrevet i en stor og smart bok. Jeg satt meg på et tog. Det var forsinket. Og fullt. En stresset mann satt seg ned vedsiden av. Kinn mot vindu. Kaldt. ¨Hvor er vi?¨ spurte plutselig mannen mens han kikket på meg med små skarpe øyne. De stakk akkurat opp over avisen hans. Som om han var en hemmelig agent. Som ikke visste hvor han var. Den teorien gikk i grus. ¨Jeg vet ikke¨ sa jeg. Han hørte ikke. Skulle ønske jeg var i Paris. Mens jeg tenkte det hørte jeg noen snakke fransk. Toget går til Berlin. Du kan bytte der til Paris sa den innbillte togdamen kledd i den søteste røde uniformen. Jeg kunne ikke bytte der. Jeg kom aldri til Berlin. Berlin ville alltid være i fortiden min og aldri bli med inn i framtiden. Jeg gikk av. Dette var reaksjonen min. Den gav meg et nytt inntrykk av meg selv. Jeg hadde ikke peiling på hvem jeg var. ¨Det er dust å si at man ikke er seg selv¨ sa han. Du er jo alltid deg selv. ¨Folk som sier at de vil finne seg selv er det dummeste jeg hører¨ sa han videre. ¨Mm¨ sa jeg. Jeg følte virkelig at den jeg var for 5 år siden ikke fikk lov til å bli sammenlignet med den jeg var 5 år etter. Vær så snill tenkte jeg. Hans reaksjon var ganske lik. Jeg dro. Han ble stille. Han lagret alt langt inne i en kiste sammen med en ladning sprengstoff. Hvis det gikk av ville han miste hele hjertet.
Jeg gikk på et annet tog. Satt stille. I tre dager til. Jeg ble ikke så mye klokere. Jeg skjønte at jeg ikke var herre over min egen reaksjon. Og jeg mistenkte at han kanskje hadde koblet sprengstoffet videre fast i meg.
Jeg gikk på et annet tog. Satt stille. I tre dager til. Jeg ble ikke så mye klokere. Jeg skjønte at jeg ikke var herre over min egen reaksjon. Og jeg mistenkte at han kanskje hadde koblet sprengstoffet videre fast i meg.
mandag 8. mars 2010
WF616
Fly. Fly. Fly. Jeg ser inn i en vegg. En vegg midt i himmelen. Jeg ser et annet fly. Det flyr dobbelt så fort og jeg vil gråte. Det er for nært. Gi meg min avstand.
En sving mot solen hjelper ikke. Det rister i motsatt retning av hjertebankene. Jeg er i en situasjon utenfor min egen rekkevidde. Ingen kontroll. Fill to specification. Et plaster på flyet. Det skjuler for hullet. Jeg vet det er der. Og jeg vet jeg ikke kan tenke klart. Som en usynlig propell surrer. Jeg ramler ut. Ikke av.
Jeg kjøper skjerf på flyplasser for å pakke meg inn. For å lande trygt. Jeg har ingenting å holde fast i. Engelen ble mistet. St. Christoffer ble glemt. Jeg klipper håret så det ligner en hjelm. En ubrukelig hjelm. Hjelp meg mot den hvite veggen.
En evighet på kun to timer.
Kan ikke skyene holde seg på plass? En irritasjon på luft & ingenting. Ufornuften får ti poeng. Som så mange andre ganger. Blyanten skriver som om den var fra 2001. Tankene er fiksert på noen en annen plass. Men ristes bort samtidig som en gutt legger seg på gulvet. Hva ville skjedd hvis jeg la meg på gulvet? Bare for å slappe av. Hvem ville trodd jeg var normal? Hvem ville tenkt på de som bygde flyet? Hvem har lagt igjen et kjønnshår i vinduet? Det gjør ingenting hva de tenker. Her og nå er jeg et vrak.
Vi er på vei framover. Mot en merkelig lukt. Lukten av rastløshet. Den er fylt med svette dekket av parfyme dekket med svette igjen og en liten dash parfyme over der. Dash. Det heter flyet.
”Hei, jeg heter Dash. Jeg dasher ikke i bakken. Bare hoster og harker litt. Det er lov. Så kjære passasjer har du hatt en fin ferie?” ”Jeg er mer sliten nå enn da jeg dro..” ”Mer klar for å gi faen? For å bli bedre?” ”Jeg hørte mye rart.” ”Var det trist?” ”Grusomt.” Etter en hel samtale med et fly fulgte jeg rådene til en god B-film. Satt meg på en bar som virket glad, men som egentlig bare er trist. Et hint av sårbarhet blandet med litt håp som ingen gidder å følge lenger. Jeg satt i baren med en drink – type bailys med is ”jeg er ikke sterk nok for en whisky”. En eldre dame kommer bort til meg. Jeg tenker igjen på å legge meg på gulvet. Hun har akkurat havarert sitt 2. ekteskap. Jeg kan vel umulig ha noen seriøse problemer? Hun er glad og snakker varmt om en ny flamme fra Ukraina. Ingolf. Etter å ha hørt historien min (kanskje den var fiktiv..) roper hun ut: Gripshjanseen! (Grip sjimpansen?) TadenTaden. Du er for ung til å kunne gjøre noen store feil og for gammel til å sitte der å angre. Ja, ok hva er problemet? Jeg gir henne en klem og vandrer videre helt borte i mine egene tanker. Humpty dumpty spilles i ørene og flyet landet et kg tyngre enn da det lettet.
En sving mot solen hjelper ikke. Det rister i motsatt retning av hjertebankene. Jeg er i en situasjon utenfor min egen rekkevidde. Ingen kontroll. Fill to specification. Et plaster på flyet. Det skjuler for hullet. Jeg vet det er der. Og jeg vet jeg ikke kan tenke klart. Som en usynlig propell surrer. Jeg ramler ut. Ikke av.
Jeg kjøper skjerf på flyplasser for å pakke meg inn. For å lande trygt. Jeg har ingenting å holde fast i. Engelen ble mistet. St. Christoffer ble glemt. Jeg klipper håret så det ligner en hjelm. En ubrukelig hjelm. Hjelp meg mot den hvite veggen.
En evighet på kun to timer.
Kan ikke skyene holde seg på plass? En irritasjon på luft & ingenting. Ufornuften får ti poeng. Som så mange andre ganger. Blyanten skriver som om den var fra 2001. Tankene er fiksert på noen en annen plass. Men ristes bort samtidig som en gutt legger seg på gulvet. Hva ville skjedd hvis jeg la meg på gulvet? Bare for å slappe av. Hvem ville trodd jeg var normal? Hvem ville tenkt på de som bygde flyet? Hvem har lagt igjen et kjønnshår i vinduet? Det gjør ingenting hva de tenker. Her og nå er jeg et vrak.
Vi er på vei framover. Mot en merkelig lukt. Lukten av rastløshet. Den er fylt med svette dekket av parfyme dekket med svette igjen og en liten dash parfyme over der. Dash. Det heter flyet.
”Hei, jeg heter Dash. Jeg dasher ikke i bakken. Bare hoster og harker litt. Det er lov. Så kjære passasjer har du hatt en fin ferie?” ”Jeg er mer sliten nå enn da jeg dro..” ”Mer klar for å gi faen? For å bli bedre?” ”Jeg hørte mye rart.” ”Var det trist?” ”Grusomt.” Etter en hel samtale med et fly fulgte jeg rådene til en god B-film. Satt meg på en bar som virket glad, men som egentlig bare er trist. Et hint av sårbarhet blandet med litt håp som ingen gidder å følge lenger. Jeg satt i baren med en drink – type bailys med is ”jeg er ikke sterk nok for en whisky”. En eldre dame kommer bort til meg. Jeg tenker igjen på å legge meg på gulvet. Hun har akkurat havarert sitt 2. ekteskap. Jeg kan vel umulig ha noen seriøse problemer? Hun er glad og snakker varmt om en ny flamme fra Ukraina. Ingolf. Etter å ha hørt historien min (kanskje den var fiktiv..) roper hun ut: Gripshjanseen! (Grip sjimpansen?) TadenTaden. Du er for ung til å kunne gjøre noen store feil og for gammel til å sitte der å angre. Ja, ok hva er problemet? Jeg gir henne en klem og vandrer videre helt borte i mine egene tanker. Humpty dumpty spilles i ørene og flyet landet et kg tyngre enn da det lettet.
take another picture with your click click click camera.
Våkne. Knø. Ingen å snakke med. Jeg bestemmer meg for å ha verdens mest ubrukelige dag. Så vidt stå opp. Ikke kle på meg. Gå rundt i trusa. Ikke fixse. Skittent langt hår. Ekkelt. Lukte stygt. Spesielt under armene. Mannesvette. Sex svette. Fra dagen før. Hvis jeg tenkte på det kunne jeg sikkert svette litt til bare av tanken. Barfot. Kaldt gulv med brødsmuler. Frokost bestående av junk med masse fett. Etterpå så jeg et bilde av en litt lubben jente, og fikk lyst til å bli enda tynnere. Slutte å spise dritt. Det skjer aldri. Det er det jeg liker best. Film. Crappy crap. Men bra for jeg trenger ikke bevege meg fra sengen. Hadde sett den før. I et annet land. Nesten i en annen tid. Fulgte ikke med. Pillet. Snuste. Ville ha alkohol i blodet. Ventet en stundt og sjenket det første glasset rundt 12. Ikke så tidlig - som en vanlig engelsk lunsj. Når jeg alt var kommet så langt. Bekymringene. Jeg er ubrukelig som denne dagen. På vei ingen plasser. Usikker på hva jeg vil. Drikke vin. Jeg kan samtidig godt gi faen i bekymringene. Noen i bakgrunnen synger bort nervene mine. Nesten. Bildene. Jenta på bildet forann meg var den eneste som satte tankene i ubalanse bortsett fra meg selv. Men jeg fortsetter å ser. Stirrer tilbake. Jeg kan se så mye jeg vil, hun vil aldri se tilbake. Skjønne eller forstå. Hvorfor hun og ikke hun? Min samvittighet roter rundt i mine ubevisste tanker. Det jeg ikke vet hvordan jeg reagerer på. Fortiden. Gammelt. Gammel. Bunn. Og følelser fra en tid jeg føler jeg ikke eksisterte. Jeg kunne synge med glad stemme, men med en urolig følelse som satt midt mellom lungene. Snill? Overse? Annerledes? Husk å aldri klipp pannelugg. Ikke bra. Mer. Mer. Mer vin. Uten å virke som hverdagen er blitt kjedelig. Men var jeg helt ærlig med meg selv var den nok det. Jeg sank dypt av å kunne se. Meningsløst? Bra? Jeg kunne nesten se hva hun tenkte. Hun savnet han. Første bilde av dem sammen. Av noe som varer for alltid? En viss avstand. Jeg visste ikke mye. Men nyskjerrig. Annerledes. Hvem lærte han å kysse? En seng. Der han hadde sovet mange ganger. Hatt sex mange ganger. Vært naken. Naken og glad. Hoppet rundt som en apekatt.
Mer mat. Mer lyst å være tynn. Og ingen gang.
Hun er pen. Og hun ser på han. Men noenganger ser de ensome ut. Hvorfor? Avstand? Hvor er hendene over kroppen? Jeg overbeviste meg selv om at han så på noe annet. Tenkte på noe annet. En helt ubrukelig tanke. Men det var bedre å se på de nå, enn å være på de. Hva skulle til for å bli med? Hadde jeg svaret. Klarte jeg virkelig å være meg selv. Jeg så med vantro på skjermen. Det var som om den snakket om sikkerhet. Ansikts utrykket mitt viste fortsatt vantro, men inni meg følte jeg en liten glede blandet med en følelse av sikkerhet og tyngdekraft. Luften og himmelen ble borte. Det klappet i hodet mitt, selv om jeg ikke trodde på det. Finnes det noe som tar oppmerksomheten bort fra det du vil tenke? Jeg ringte en venn for å berolige henne. For begges del. Som en rar stor blå bil som kjører forlengs bakveis. Forstå seg på trøtthet. Og tristhet. Hun så verden baklengs. Jeg så den noen sekunder etter alle andre. Jeg kunne skrive om deprimerte mennesker. Føle. Gråte. Men ikke hjelpe. Hvor mange kan ikke lenger smile til sitt eget speilbilde. Hvor mange har blitt stille. Sliten. Mindre seg selv. Med øyne som vil lukkes mer enn de vil oppleve. Ikke fordi de har gitt opp, men fordi de ikke lenger er seg selv. Spist opp. Langsomt og nesten umerkelig. Den var der en dag de våknet. En ubrukelig dag. Hvordan? Hvorfor? Hvorfor ikke stoppe?
Usynlig.
Jeg husker en mann på bussen. Han snakket i ett til seg selv. Som en tidlig utgave av Mikke Mus. Men han var langt fra noe uvirkelig. Han hadde levd hardt, og lurt på mye. Prøvd å forstå og ikke forstått. Han hadde tilslutt gitt opp og latt noe annet ta over. Jesus slekt, rugemaskiner og rugemaskinenes barn. Gamle damers kamp mot kapitalismen og statuenes stillhet. Lyskroners oppstandelse og det gode livs nedtur. Alt hang igjen fra en tidligere persolighet. På et tidspunkt var den der. Dagen etter, på samme tidspunkt var den ikke der selv om plassen var den samme. Jeg lurte på hva som hadde vært best. Den han var før som så virkeligheten, men ikke forstod seg på den. Eller den han var nå.
Usynlig.
Jeg husker en mann på bussen. Han snakket i ett til seg selv. Som en tidlig utgave av Mikke Mus. Men han var langt fra noe uvirkelig. Han hadde levd hardt, og lurt på mye. Prøvd å forstå og ikke forstått. Han hadde tilslutt gitt opp og latt noe annet ta over. Jesus slekt, rugemaskiner og rugemaskinenes barn. Gamle damers kamp mot kapitalismen og statuenes stillhet. Lyskroners oppstandelse og det gode livs nedtur. Alt hang igjen fra en tidligere persolighet. På et tidspunkt var den der. Dagen etter, på samme tidspunkt var den ikke der selv om plassen var den samme. Jeg lurte på hva som hadde vært best. Den han var før som så virkeligheten, men ikke forstod seg på den. Eller den han var nå.
Man you hit me. And then you kissed me.
Jeg satt der nesten oppi glasset. Bare for å se om det fortsatt var litt igjen. Det var det heldigvis. Jeg trallet som en gal fe av glede. Det svekket noen egenskaper, men skjerpet tankene. En sannhetsblanding. Det finnes ikke. Men det føltes slik. Jeg så ting klarere. Jeg følte bedre. Jeg skjønte hvor jeg satt i verden. I en liten by. Full av spøkelser. Ingen skumle, men ekkel på hver sin måte. Det var kanskje femten stykker som daglig fulgte etter meg. Noen var gamle. Noen var pene. Og andre stakk fingrene sine langt inni hjertet mitt. De var de verste. Men vanskeligst å unngå. Jeg hadde en samtale med en av de i går. Jeg visste først ikke at det var et spøkelse. For han oppførte seg normalt. Han lo og snakket ironisk. Han fikk meg glad. Og trygg. Men så stoppet han opp og så langt inn i kroppen min. Han traff noe. Som jeg ikke visste jeg hadde før der og da. Jeg ble helt satt ut. Så kom den følelsen. Jeg ble redd. Ikke frykt som for et monster. Men som redsel for en mann. Hans følelser. Det mest skremmende av alt. Det han kan føle for meg er skummelt. Jeg følte meg seks år igjen. Da jeg fant ut at en mann kan være noe annet enn en far.
Nå satt det et spøkelse rett ovenfor meg. Og blikket sa noe jeg aldri klarer å formidle videre med ord. Øynene hadde vært blå. Nå var det mørke. Fylt med alt han ikke klarte å si, men hadde lyst å gjøre med meg. Det var da jeg gjemte meg oppi glasset og tenkte en stille tanke. ”Stay by me. Don’t go down”. Det kom fra en sangtekst. Men det var feil sang. Jeg forsøkte å nynne noen glade ord, men det eneste som ramlet inn var trist. Jeg klarte det ikke. Jeg taklet det dårlig.
Jeg likte de mørke øynene. Men det går ikke med spøkelser. Jeg danset dødsdansen. Først sakte og stille, før jeg rykket. Fort. Heftig. Svimte av i et øyeblikk. Jeg visste jo hva jeg ville. Jeg ville til en annen by. Jeg måtte se litt lenger. Men jeg så klart. Det var bare en som ikke kunne skremme meg, selv om han var mest skremmende av alle.
Nå satt det et spøkelse rett ovenfor meg. Og blikket sa noe jeg aldri klarer å formidle videre med ord. Øynene hadde vært blå. Nå var det mørke. Fylt med alt han ikke klarte å si, men hadde lyst å gjøre med meg. Det var da jeg gjemte meg oppi glasset og tenkte en stille tanke. ”Stay by me. Don’t go down”. Det kom fra en sangtekst. Men det var feil sang. Jeg forsøkte å nynne noen glade ord, men det eneste som ramlet inn var trist. Jeg klarte det ikke. Jeg taklet det dårlig.
Jeg likte de mørke øynene. Men det går ikke med spøkelser. Jeg danset dødsdansen. Først sakte og stille, før jeg rykket. Fort. Heftig. Svimte av i et øyeblikk. Jeg visste jo hva jeg ville. Jeg ville til en annen by. Jeg måtte se litt lenger. Men jeg så klart. Det var bare en som ikke kunne skremme meg, selv om han var mest skremmende av alle.
Lorelei. Coffee bar & restaurant
The first e-mail.
Hello. I’m just sitting here. Bored after a heavy Sunday. I agree with a lot of what you are saying.. thinking. Don’t really know what’s going on. But our secret is amusing. Thinking about how I could make a trip to you. Will call you soon. Send me a text when you have read this. Btw. Don’t be afraid of saying something.. anything. Nothing you say is stupid. Most likely I have thought the same myself.
The second one.
I’m feeling great! Still have you on my mind. Just need to close my eyes. Don’t regret a thing. I loved it. I’m not going to sleep tonight. It’s fun sharing a secret like this. People may suspect something, but they don’t have a clue. There has always been a thing between us. And the nice thing is, we are both cool with it. Nudity was just natural. I have never experienced something like this with anyone else.
The third.
“A hundred days had made me older since the last time that I saw your pretty face” .. I have the same problems. Why did you impress me so? Why am I thinking so much about you? Why is that Monday burned into my mind? Hope I’m not alone about these feelings. I haven’t slept the last days. Walking around like a zombie. Was invited on a date today.. gave her a ugly look. Why? Why did I do that? I’m single. I can do whatever I want. But I don’t want to! I think you are the reason. You’ll be home soon. We just have to take it from there, because it’s a spark and we can only know together. I’m going to kill myself with happiness when you come home. Wish I could be with you now. I want to find out about my feelings. I have always pointed out that you are unique and that you must never change. You are astoundingly spontaneous and the joy for life that you show is highly contagious. At least for me.
The last one.
Only four days left. Friday will come sooner than you know. I have booked a hotel the whole weekend, if you still feel like it. I have to go to work soon. I hate Mondays! I’ve had some kind of visa illness this week. Spent over £800 on sunglasses and stuff. Looking forward to see you again, talk to your face and get some answers to the questions flying around in my head. Ciao bella, and see you soon. Yours truly.
We meet at the La Capannin Club. I thought he was full of crap. Even thoug he was half Italian and could make love to me standing up against the wall to the movie Cocktail. It was just a one night stand.

Hello. I’m just sitting here. Bored after a heavy Sunday. I agree with a lot of what you are saying.. thinking. Don’t really know what’s going on. But our secret is amusing. Thinking about how I could make a trip to you. Will call you soon. Send me a text when you have read this. Btw. Don’t be afraid of saying something.. anything. Nothing you say is stupid. Most likely I have thought the same myself.
The second one.
I’m feeling great! Still have you on my mind. Just need to close my eyes. Don’t regret a thing. I loved it. I’m not going to sleep tonight. It’s fun sharing a secret like this. People may suspect something, but they don’t have a clue. There has always been a thing between us. And the nice thing is, we are both cool with it. Nudity was just natural. I have never experienced something like this with anyone else.
The third.
“A hundred days had made me older since the last time that I saw your pretty face” .. I have the same problems. Why did you impress me so? Why am I thinking so much about you? Why is that Monday burned into my mind? Hope I’m not alone about these feelings. I haven’t slept the last days. Walking around like a zombie. Was invited on a date today.. gave her a ugly look. Why? Why did I do that? I’m single. I can do whatever I want. But I don’t want to! I think you are the reason. You’ll be home soon. We just have to take it from there, because it’s a spark and we can only know together. I’m going to kill myself with happiness when you come home. Wish I could be with you now. I want to find out about my feelings. I have always pointed out that you are unique and that you must never change. You are astoundingly spontaneous and the joy for life that you show is highly contagious. At least for me.
The last one.
Only four days left. Friday will come sooner than you know. I have booked a hotel the whole weekend, if you still feel like it. I have to go to work soon. I hate Mondays! I’ve had some kind of visa illness this week. Spent over £800 on sunglasses and stuff. Looking forward to see you again, talk to your face and get some answers to the questions flying around in my head. Ciao bella, and see you soon. Yours truly.
We meet at the La Capannin Club. I thought he was full of crap. Even thoug he was half Italian and could make love to me standing up against the wall to the movie Cocktail. It was just a one night stand.

Hold on to your heart now. Hold on to your soul.
Frysningene går nedover ryggen og hårene på armene reiser seg i takt. Jeg våkner til gitar musikk. Det var andre gangen den her uken. Han sang etter hvert også. Det var fint. Og jeg ble beroliget av å våkne fra de ekle drømmene og opp til mitt eget liv. Med gitar musikk i. Det var ikke han samme hver gang heller. Eller det hadde vært det nå i det siste. Men for en måned siden kanskje var det en annen. Vet ikke hvem jeg likte best. Forskjellige følelser for begge to. Likte kanskje stemmen til han ene best. Jeg gir et forsøk på å huske om jeg hadde sovnet til musikken, men kommer ikke på om jeg pusset tennene engang. Så jeg står opp og gjør det, mens jeg ser på mitt eget vesen i speilet. Jeg snur og vrir meg samtidig som det skummer i munnen. Jeg glemmer alt. Så når stresset kommer er det berettiget. Bussen må ikke gå foran nesen min igjen. Det går bra. Jeg når den bussen. Jeg svetter. Er kvalm. Klam. Alle puster så mye. Vinduene ser ikke ut. Det kjennes ut som en narkose begynner å virke. Men jeg fikk for lite og fanges i en tilstand jeg for ofte er i. Jeg klarer ikke å telle til ti engang. Halvveis på veien ombestemmer jeg meg. Men jeg drar helt dit jeg skal før jeg klarer å gjøre noe med saken. Hvor ofte skjer ikke det? Du føler at når du først har begynt på noe så må du avslutte det. Selv om det bare er en liten busstur. Så mange ganger har jeg villet gått av på et helt annet stopp enn det jeg egentlig skulle av på. Nei. Det er ikke rett å aldri avslutte noe helt. Men. Man snur jo når man skjønner at man har kjørt feil vei?
Jeg husker engang jeg skulle besøke en gammeltante som bor 20 min utfor London. Jeg hadde musikk i ørene og hørte ikke hva høytalerne sa om toget jeg skulle ta. Jeg gikk på fullstendig feil tog. Jeg tok et som var forsinket og kom samtidig som det toget jeg egentlig skulle ta som også var forsinket. Først etter 35 minutter skjønte jeg at jeg var på feil tog. Jeg fikk panikk og hoppet av på første stasjon. Det var helt øde. Ingen trær. Ingen mann. Ingen lys. Bare gress. 35 minutter med tog fra London er det en øde plass. Vet enda ikke den dag i dag hvor det var. Det var jo bare jeg som var der. Jeg gikk under en bru. Fulgte en vei som svingte til høyre. Filmusikken til en svensk film sang i ørene. Jeg kunne vært svensk der og da. Jeg kunne vært i Sverige. Jeg kunne vært i Russland. En magisk ting skjedde. Det var ikke lenger bare gress. Jeg stod foran en mann. Vil du vite hvordan han så ut? Han var passe høy. Jeg lurte på hvordan jeg kunne unngått å se han så lenge. Han hadde svart dressjakke på. Veldig vanlig. Men han var ikke vanlig. Han var ganske voksen. Det er ikke uvanlig. Men jeg var definitivt ikke i Sverige lenger. ”Do you know where we are?” spurte han. Det var jo jeg som skulle til å spørre det spørsmålet. ”Yeah, we’re in England” sa jeg. ”Very nice” sa han og kneppet opp dressjakken sin. Han kunne vært en seriemorder. Han kunne vært en klovn. Han var bare en mann. Som så mange andre er. Det viste seg at han var gitarist. Jeg hadde ikke sett gitaren som hang på ryggen. Vi bestemte oss for å ta toget tilbake til London sammen. Han så faktisk litt ut som en eldre utgave av Kurt Cobain. For alt jeg vet, kunne det vært han. Han skulle vel gjerne sett litt eldre ut nå uansett. Vi endte opp på en blå bar i Covent Garden. Vi drakk Australsk øl, og snakket som om vi hadde kjent hverandre lenger en noen timer. Siden han ikke hadde noen plass å være for natten tilbudte jeg han sofaen min mens vi stod i en av de velkjente røde telefonkioskene i utkanten av Chinatown. Dagen etter våknet jeg av gitar musikken for førstegang. For førstegang kom frysningene. For førstegang reiste håret på armene seg. Alt stivnet i kroppen min. Blikket. Pusten. Hjertet. Det var som om han spilte fra en bedre dimensjon. Han gikk etterpå. Men etter dette møtet har de gitar spillende mennene fulgt meg. Alle med hver sin bit av han i seg.
Bussen som jeg hadde stresset med å ta tok jeg tilbake hjem igjen. Slappe helt av nå. Noen ganger er det best å gå tilbake til start og begynne på nytt.
Jeg husker engang jeg skulle besøke en gammeltante som bor 20 min utfor London. Jeg hadde musikk i ørene og hørte ikke hva høytalerne sa om toget jeg skulle ta. Jeg gikk på fullstendig feil tog. Jeg tok et som var forsinket og kom samtidig som det toget jeg egentlig skulle ta som også var forsinket. Først etter 35 minutter skjønte jeg at jeg var på feil tog. Jeg fikk panikk og hoppet av på første stasjon. Det var helt øde. Ingen trær. Ingen mann. Ingen lys. Bare gress. 35 minutter med tog fra London er det en øde plass. Vet enda ikke den dag i dag hvor det var. Det var jo bare jeg som var der. Jeg gikk under en bru. Fulgte en vei som svingte til høyre. Filmusikken til en svensk film sang i ørene. Jeg kunne vært svensk der og da. Jeg kunne vært i Sverige. Jeg kunne vært i Russland. En magisk ting skjedde. Det var ikke lenger bare gress. Jeg stod foran en mann. Vil du vite hvordan han så ut? Han var passe høy. Jeg lurte på hvordan jeg kunne unngått å se han så lenge. Han hadde svart dressjakke på. Veldig vanlig. Men han var ikke vanlig. Han var ganske voksen. Det er ikke uvanlig. Men jeg var definitivt ikke i Sverige lenger. ”Do you know where we are?” spurte han. Det var jo jeg som skulle til å spørre det spørsmålet. ”Yeah, we’re in England” sa jeg. ”Very nice” sa han og kneppet opp dressjakken sin. Han kunne vært en seriemorder. Han kunne vært en klovn. Han var bare en mann. Som så mange andre er. Det viste seg at han var gitarist. Jeg hadde ikke sett gitaren som hang på ryggen. Vi bestemte oss for å ta toget tilbake til London sammen. Han så faktisk litt ut som en eldre utgave av Kurt Cobain. For alt jeg vet, kunne det vært han. Han skulle vel gjerne sett litt eldre ut nå uansett. Vi endte opp på en blå bar i Covent Garden. Vi drakk Australsk øl, og snakket som om vi hadde kjent hverandre lenger en noen timer. Siden han ikke hadde noen plass å være for natten tilbudte jeg han sofaen min mens vi stod i en av de velkjente røde telefonkioskene i utkanten av Chinatown. Dagen etter våknet jeg av gitar musikken for førstegang. For førstegang kom frysningene. For førstegang reiste håret på armene seg. Alt stivnet i kroppen min. Blikket. Pusten. Hjertet. Det var som om han spilte fra en bedre dimensjon. Han gikk etterpå. Men etter dette møtet har de gitar spillende mennene fulgt meg. Alle med hver sin bit av han i seg.
Bussen som jeg hadde stresset med å ta tok jeg tilbake hjem igjen. Slappe helt av nå. Noen ganger er det best å gå tilbake til start og begynne på nytt.
And when she wakes.
Onsdag.
Hun satt stille i 8 timer. Det var som en fest. Skrikende. Hele veien dit var hun fortapt. Gikk fort. Tenkte alt. De drakk. Telefonen ringte. Det var tid, men den gikk sakte. Sakte uten og fort med.
Hun visste det.
"Har du en røyk?" hun spurte på svensk.
"Venter du på han?" var svaret.
"Ja." Ti tabeletter virket på engang. De sprang. De lo. Alt var bra. Alt var bra - igjen. Hun holdt han, han slapp henne ikke. Det var for godt til å være sant. De drakk mer. Whiskey and coke.
"Do you have a girlfriend?"
"Yes. Do you? A boyfriend."
"Yeah."
"It doesn't matter."
"You are here now."
"We are here now."
Et kyss. Alt hun lengtet etter tok slutt. Bare mer og ingenting annet. Han var vakker. Hun strålte. De kunne aldri gi slipp på det. Hun så ærlig på han. Han følte seg fri. Som aldri før. De følte sammen. Kunne ikke stoppe. Et bilde eller tre, så kunne de ligge der foralltid. 8 om morgenen. Hun gikk, men ikke uten han. Hold fast. Og aldri gi slipp. Verden holdt på å våkne da de sovnet. Armer flettet. Tett sammen.
Torsdag.
Han så sliten ut. Men han møtte blikket hennes. Han så og tenkte uklart. Alt han ville var å slappe av. Ta det med ro. Ligge helt stille. Noe musikk i bakgrunnen. Han likte musikken hennes. Spurte om hun hadde noe. Nei. Øynene klarnet, men kroppen var sliten. Spenningen slappet ikke av. Han tente en røyk og glemte hvorfor han var der. Han tenkte hun var fin. Men det gikk ikke. Kunne ikke. Kunne vært bra. Frika. Gal. Rastløs, og ingen ro uten. Forelsket i hjel. Wasted heart. Running. Håpløst. Men så utrolig bra? Hun satt stille. Ville snakke høyt, men turte ikke. Hun hadde tatt et skritt ut i mørket. Hun kjente seg alene igjen. Hun tenkte det. Han så det. Han skjønte ikke hvordan hun klarte seg. Stakkars jente. Hvordan? Hun holdt en flaske som var helt tørr. Hun kunne død for å få følelsene hans. Men hun satt bare stille. Tente også en røyk, og håpet den ville varer for alltid. Ingenting varer for alltid. Hun lukket øynene. Han gikk, uten henne.
Fredag.
"(Jeeeg) Kan ikke gi slipp.
(jeg kan ikke) kan ikke puste.
Hardt.
jeg kan ikke.
slå hodet.
følelsene er svarte.
Gjemt bak en vegg i meg.
Du.
You are adorable.
You are..
(you are my dear)
Men. Kan ikke.
Only one thing on my mind.
You. And Her.
Fuck.
Fucking.
Fuck you."
Lørdag.
"Last time I saw you, we had just split in two. You were looking at me. I was looking at you. You had a way so familiar, but I could not recognize, cause you had blood in your face. I had blood in my eyes. But I could swear by your expression that the pain down in your soul, was the same as the one down in mine. Thats the pain, cuts a straight line down through the heart. We called it love."
Søndag - Don't play anything happy.
Hun husket den følelsen. Hun satt alene. Fikk angst. Hun var virkelig alene. Alene med tre liter rødvin. Og det var blod på tv-en. En syk følelse. Hun visste det var feil. Hun dro ut. Eller noe. Men det hjalp ikke. Hun ble desperat. Den verste følelsen i verden. Du er ikke verd en dritt. Hele livet hadde hun blitt oppfostret på at hun var søt og snill. Det hjalp henne ikke nå. Hvem kunne hjelpe? Hun ringte en ex. Han sa han lå i sengen med en jente. Det var feil tidspunkt å prate på.
Han sa: "Det går ikke. Du må ta deg sammen. Bli edru." Hun sa han var en idiot og la på. Det rant over. Det begynte å bli mye. Hun så i veggen. Angst. Hun mistet all sin verdighet. Hun sminket seg. Ordnet håret. Midt på natten. Hva annet kunne hun gjøre. Hun kunne ikke ha en vinkartong som sin bestevenn. Det var farlig.
"Jeg er ikke bra for noen. Spesielt ikke for meg selv." Etter hvert trodde hun selv hun satt å drakk blod. Hun hadde tilbudt seg selv til så mange. For mange. Hun var verdiløs. Ingen ville ha henne. Hun satt seg ned på badgulvet. Musikken var glad, men samtidig det tristeste hun noen gang hadde hørt. Så utrolig ensom. Hun lengtet etter den normale pusten. Hun hadde drukket all vinen. Hun ble en annen person. En bedre person? Hun trodde det. En person med makt over seg selv. I et siste desperat forsøk på å føle seg elsket ringte hun han. Han lå å sov. Han sa hun var fin. Men at hun måtte slutte å ringe sent. Alle triste følelser hopet seg opp. Ikke bare var hun desperat etter å føle at noen var glad i henne. Hun var desperat etter å like seg selv. Den andre personen tok over. Rødvinen hadde bedøvet henne helt.
Mandag.
Hun våknet. Heldigvis våknet hun. Noe hadde gått galt. Eller noe hadde gått bra. Hun så opp. Det var en slagmark. Hvem hadde blitt drept her i natt? Hun så på seg selv. Øynene var svarte.
Tirsdag.
"So I drow for hours. Listening to that song. Or I pretendetd to drive. Somewhere in my imaginery world. But I thougth it was for real. At that point there was no way to separate dreams from reality. I could only hear the music. Was I thinking like an eightyfive year old woman. Or beeing young and stupid. There was a million places to go. But without him, nothing was home. Oh oh oh. I guess I always just tried to be nice."
Hun satt stille i 8 timer. Det var som en fest. Skrikende. Hele veien dit var hun fortapt. Gikk fort. Tenkte alt. De drakk. Telefonen ringte. Det var tid, men den gikk sakte. Sakte uten og fort med.
Hun visste det.
"Har du en røyk?" hun spurte på svensk.
"Venter du på han?" var svaret.
"Ja." Ti tabeletter virket på engang. De sprang. De lo. Alt var bra. Alt var bra - igjen. Hun holdt han, han slapp henne ikke. Det var for godt til å være sant. De drakk mer. Whiskey and coke.
"Do you have a girlfriend?"
"Yes. Do you? A boyfriend."
"Yeah."
"It doesn't matter."
"You are here now."
"We are here now."
Et kyss. Alt hun lengtet etter tok slutt. Bare mer og ingenting annet. Han var vakker. Hun strålte. De kunne aldri gi slipp på det. Hun så ærlig på han. Han følte seg fri. Som aldri før. De følte sammen. Kunne ikke stoppe. Et bilde eller tre, så kunne de ligge der foralltid. 8 om morgenen. Hun gikk, men ikke uten han. Hold fast. Og aldri gi slipp. Verden holdt på å våkne da de sovnet. Armer flettet. Tett sammen.
Torsdag.
Han så sliten ut. Men han møtte blikket hennes. Han så og tenkte uklart. Alt han ville var å slappe av. Ta det med ro. Ligge helt stille. Noe musikk i bakgrunnen. Han likte musikken hennes. Spurte om hun hadde noe. Nei. Øynene klarnet, men kroppen var sliten. Spenningen slappet ikke av. Han tente en røyk og glemte hvorfor han var der. Han tenkte hun var fin. Men det gikk ikke. Kunne ikke. Kunne vært bra. Frika. Gal. Rastløs, og ingen ro uten. Forelsket i hjel. Wasted heart. Running. Håpløst. Men så utrolig bra? Hun satt stille. Ville snakke høyt, men turte ikke. Hun hadde tatt et skritt ut i mørket. Hun kjente seg alene igjen. Hun tenkte det. Han så det. Han skjønte ikke hvordan hun klarte seg. Stakkars jente. Hvordan? Hun holdt en flaske som var helt tørr. Hun kunne død for å få følelsene hans. Men hun satt bare stille. Tente også en røyk, og håpet den ville varer for alltid. Ingenting varer for alltid. Hun lukket øynene. Han gikk, uten henne.
Fredag.
"(Jeeeg) Kan ikke gi slipp.
(jeg kan ikke) kan ikke puste.
Hardt.
jeg kan ikke.
slå hodet.
følelsene er svarte.
Gjemt bak en vegg i meg.
Du.
You are adorable.
You are..
(you are my dear)
Men. Kan ikke.
Only one thing on my mind.
You. And Her.
Fuck.
Fucking.
Fuck you."
Lørdag.
"Last time I saw you, we had just split in two. You were looking at me. I was looking at you. You had a way so familiar, but I could not recognize, cause you had blood in your face. I had blood in my eyes. But I could swear by your expression that the pain down in your soul, was the same as the one down in mine. Thats the pain, cuts a straight line down through the heart. We called it love."
Søndag - Don't play anything happy.
Hun husket den følelsen. Hun satt alene. Fikk angst. Hun var virkelig alene. Alene med tre liter rødvin. Og det var blod på tv-en. En syk følelse. Hun visste det var feil. Hun dro ut. Eller noe. Men det hjalp ikke. Hun ble desperat. Den verste følelsen i verden. Du er ikke verd en dritt. Hele livet hadde hun blitt oppfostret på at hun var søt og snill. Det hjalp henne ikke nå. Hvem kunne hjelpe? Hun ringte en ex. Han sa han lå i sengen med en jente. Det var feil tidspunkt å prate på.
Han sa: "Det går ikke. Du må ta deg sammen. Bli edru." Hun sa han var en idiot og la på. Det rant over. Det begynte å bli mye. Hun så i veggen. Angst. Hun mistet all sin verdighet. Hun sminket seg. Ordnet håret. Midt på natten. Hva annet kunne hun gjøre. Hun kunne ikke ha en vinkartong som sin bestevenn. Det var farlig.
"Jeg er ikke bra for noen. Spesielt ikke for meg selv." Etter hvert trodde hun selv hun satt å drakk blod. Hun hadde tilbudt seg selv til så mange. For mange. Hun var verdiløs. Ingen ville ha henne. Hun satt seg ned på badgulvet. Musikken var glad, men samtidig det tristeste hun noen gang hadde hørt. Så utrolig ensom. Hun lengtet etter den normale pusten. Hun hadde drukket all vinen. Hun ble en annen person. En bedre person? Hun trodde det. En person med makt over seg selv. I et siste desperat forsøk på å føle seg elsket ringte hun han. Han lå å sov. Han sa hun var fin. Men at hun måtte slutte å ringe sent. Alle triste følelser hopet seg opp. Ikke bare var hun desperat etter å føle at noen var glad i henne. Hun var desperat etter å like seg selv. Den andre personen tok over. Rødvinen hadde bedøvet henne helt.
Mandag.
Hun våknet. Heldigvis våknet hun. Noe hadde gått galt. Eller noe hadde gått bra. Hun så opp. Det var en slagmark. Hvem hadde blitt drept her i natt? Hun så på seg selv. Øynene var svarte.
Tirsdag.
"So I drow for hours. Listening to that song. Or I pretendetd to drive. Somewhere in my imaginery world. But I thougth it was for real. At that point there was no way to separate dreams from reality. I could only hear the music. Was I thinking like an eightyfive year old woman. Or beeing young and stupid. There was a million places to go. But without him, nothing was home. Oh oh oh. I guess I always just tried to be nice."
søndag 7. mars 2010
Party with Bud.
Two penguins were walking across an iceberg. The first penguin turned to the second penguin and said, "You look like you're wearing a tuxedo." And the second penguin said, "Maybe I am."
Rød.
De røde gardinene måtte ned. De lyste som et faresignal i hele stuen. Jeg hadde selv hengt de opp. De lå i skapet lenge, men jeg ville virkelig ha de opp, så etter ett år i skapet klarte jeg endelig å finne en gardinstang, eller en dusjforheng stang som det egentlig var, og henge de opp. Etter en måned føltes det feil og farlig. 6 meter med fløyelsrød gardin måtte ned. Jeg hadde kjøpt de i en ekkel by for 4 år siden. De skulle være trygg og varm. Nå visste jeg ikke hva de symboliserte lenger. Jeg fikk følelsen av at de snakket til en annen verden. Jeg kunne fortsatt høre de. De lå innpakket i en plastpose i skapet og skrek. Sterkt. Lyst. Lenge. Jamring om en mistet personlighet. En sterk personlighet som satt stille. Ventet på at den skulle bryte seg fri i det dype. Jeg kunne føle meg ensom og sterk på sammetid. Som om alle følelsene hadde en egen kamp om å finne fram i meg. De holdt på sammtidig alle sammen, og jeg satt igjen med verdens rareste følelse. Det finns ingen navn på den, men jeg er sikker på at de fleste kan kjenne den igjen. Avmaktet. Svevende. Tung. Liggende mot veggen. Klamrende på gulvet. Svøpt i støv. Ønsker om en forståelse av tiden du har. Ta sjansene. Hopp fram fra ditt redde skall.
Jeg ser fortsatt bort på vinduet og tror jeg skal se gardinene. Flere ganger. Som en vane. Uvane. Det klapper fra skapet.
Jeg ser fortsatt bort på vinduet og tror jeg skal se gardinene. Flere ganger. Som en vane. Uvane. Det klapper fra skapet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
