I went out for a smoke. I like to walk in the night. As I walked by a man, he bumped into a bike that bumped into another bike, and as a chain of domino, one by one all the bikes on a row fell. Crash. Bang. Funny. I passed by a lot of cafes I hadn’t noticed before in my neighbourhood. I wanted to go in and drink hot chocolate with my boyfriend. I’m going to do that in January. It’s a bit far from now, so instead I went in to a kiosk and bought a big plate of chocolate for myself. Feeling a bit alone, but in the way I like to.
I went home again and ended up dancing around alone in my room. Screaming and dreaming. "Oh I wanna dance with somebody. I wanna feel the heat with somebody. Yeah I wanna dance with somebody. With somebody who loves me"
onsdag 29. oktober 2008
søndag 19. oktober 2008
Last night while you were lying in my arms.
Au. Oui. De france. Han sang på fransk. Med tuba og gitar. Jeg slukte gratis champagne og rødvin. Lengtet etter noe annet enn situasjonen jeg satt i. Jeg satt feil vei og det irriterte meg. Personen som var plassert ved siden av meg var en stille mann. Han lukket vinduet og utsikten min. Vi var i himmelen og han lot meg ikke se. Jeg så på kartet og kjente en tåre på kinnet. Det så bra ut til 1930-talls musikken de spilte i bakgrunnen av verden. Men jeg så ikke bra ut. Som en skuffet 3 år gammel gutt. Avstanden ble lengre og lengre. Jeg snudde meg med lukkede øyne tilbake i klemmen jeg hadde ligget i for noen timer siden. Frysninger. Jeg hadde ikke hatt tid til noe annet enn å ha det bra. Skrev postkortene på flyplassen langt fra en eneste postkasse. Heldigvis kunne en servitør poste de. Jeg tipset henne 8 dollar, styrtet to store glass hvitvin og løp motsatt vei enn det jeg ville.
torsdag 2. oktober 2008
søndag 28. september 2008
Håp.
Jeg hadde hatt en sånn her dag før. Noe var galt. Kanskje med meg. Det var kald. Klamt. Jeg sov nesten ikke, selv om jeg hadde vært kjempe trøtt. Hjertet slo fort og øynene flimret bak øyenlokkene. Jeg våkne hver time. Stirret på det blå lyset. Var hvit i ansiktet. Drømte om løs hud og harde knokler. Redd.
Redd for å miste han.
Redd for å miste han.
fredag 26. september 2008
He said you're really an ugly girl.
I went to school today. But as I walked up the stairs, there was no way I wanted to stay. My mind played with me. Woke me up and had a laugh. I said hi to the office lady, signed in and went out in the street again. Thought for a minute. No clear thoughts. Bad girl. Filled with restlessness. All dressed up. And where to go? I needed this. I think. But I was far away from the power of my mind. Alone. I started to walk after the sun.
I went to a little expensive café. Sat down for a smoke and free newspapers. Ordered a beer. 09:15. Early. No breakfast. I was hungry, but again – there was no way I was going to eat. My language was spoken around me. I was thorn, thinking both it was comfortable and stupid. I watched them eating their “healthy” breakfast with bread, jam and beer. They looked like a boring business group, and I was right. The men in the group were looking at me. The women were thinking “What’s up with that little girl?” Maybe I looked sad. I don’t know. I left leaving the cute bartender girl a huge tip. Thinking I wanted to spend more money. I went to a shopping mall I have never been to before. So many nice clothes. I had my buy of the fall. A perfect scarf. And a dark blue boyish sweater. So comfy. I had to stop spending money, so I went to the movies. I love going to the cinema alone. I saw a movie I know my boyfriend wanted to see. I thought we might see it together sometime. But he isn’t here.
It was one of these supposed to be funny Hollywood blockbusters. It wasn’t so bad. I actually laughed a couple of times. And almost cried at the end. But that’s nothing special, I can cry for a leaf falling. Anyway. The movie didn’t do it for my spending money craving, so I went out to spend some more.. Tried on a lot of jeans. I’m a size 25, whatever that means to people. For me it means I’m as slim as I was ten years ago. When I was 14. Is that good? Is that bad? It’s good. Of course it’s good.
Around five I had to eat to my own disappointment. It always happens around that time. I get hungry. So bad. Like a wolf. I walked quickly to one of my favorite cafes. They have the best Fettuccine with beef, red peppers and cherry tomatoes. It was a lot of people there, but as always, when a lonely girl walks in the bartender payes extra attention. Like he wanted to eat with me and have sex with me afterwards attitude. It was actually weird with this place. I had been her many times in my life. With best friends, ex-friends, ex-boyfriends and my boyfriend - the love of my life. And now I was alone. My boyfriend. That isn’t here. When he left, I don’t know.. I like being alone. But not being happy alone. I like being sad alone. Some people just can’t be alone on a Saturday evening. They must be afraid of them selves.
I finished my beer. I was sick of all the food I ate and was longing for a smoke.
I went to a little expensive café. Sat down for a smoke and free newspapers. Ordered a beer. 09:15. Early. No breakfast. I was hungry, but again – there was no way I was going to eat. My language was spoken around me. I was thorn, thinking both it was comfortable and stupid. I watched them eating their “healthy” breakfast with bread, jam and beer. They looked like a boring business group, and I was right. The men in the group were looking at me. The women were thinking “What’s up with that little girl?” Maybe I looked sad. I don’t know. I left leaving the cute bartender girl a huge tip. Thinking I wanted to spend more money. I went to a shopping mall I have never been to before. So many nice clothes. I had my buy of the fall. A perfect scarf. And a dark blue boyish sweater. So comfy. I had to stop spending money, so I went to the movies. I love going to the cinema alone. I saw a movie I know my boyfriend wanted to see. I thought we might see it together sometime. But he isn’t here.
It was one of these supposed to be funny Hollywood blockbusters. It wasn’t so bad. I actually laughed a couple of times. And almost cried at the end. But that’s nothing special, I can cry for a leaf falling. Anyway. The movie didn’t do it for my spending money craving, so I went out to spend some more.. Tried on a lot of jeans. I’m a size 25, whatever that means to people. For me it means I’m as slim as I was ten years ago. When I was 14. Is that good? Is that bad? It’s good. Of course it’s good.
Around five I had to eat to my own disappointment. It always happens around that time. I get hungry. So bad. Like a wolf. I walked quickly to one of my favorite cafes. They have the best Fettuccine with beef, red peppers and cherry tomatoes. It was a lot of people there, but as always, when a lonely girl walks in the bartender payes extra attention. Like he wanted to eat with me and have sex with me afterwards attitude. It was actually weird with this place. I had been her many times in my life. With best friends, ex-friends, ex-boyfriends and my boyfriend - the love of my life. And now I was alone. My boyfriend. That isn’t here. When he left, I don’t know.. I like being alone. But not being happy alone. I like being sad alone. Some people just can’t be alone on a Saturday evening. They must be afraid of them selves.
I finished my beer. I was sick of all the food I ate and was longing for a smoke.
onsdag 17. september 2008
onsdag 10. september 2008
tirsdag 9. september 2008
mandag 8. september 2008
Disturbia.
Tar på den myke huden min. Ser på lårene. Blå. Klorer meg nesten. Puster. Holder langfingeren og tommelen rundt håndleddet. River i klærne. Suger inn magen. Teller ribbein. Tenker på en blondine. Vakker. Snur meg. Klør meg i det venstre øyet. Puster. Drar av meg kjolen. Hvit truse. Tre menn med hver sin fiolin spiller rundt meg. Jeg strekker ut armene. Griper i luft. Noen hyler etter hjelp. Jeg presses mot veggen. Før jeg strekker på de lange tynne beinene mine. Går på tå over det hårete gulvet. Åpner døren. Halv naken. En mann. Det lukter alkohol. Han vil låne vinduet mitt. Sier han skal hjem. Han kommer hjem ut av det. ”Du kan ikke komme hjem”. ”Men baby..” Han vet? Han vet. Som en uferdig symfoni. Jeg lukker døren. Ser ned på brystene mine. De er små. De er fine. Jeg knekker nakken og banker hodet i veggen. Er sløv i blikket. Fikk kuler i hodet av betongveggen. Puster. Mennesker. Jeg blir syk. Men det er ingenting galt med meg. Jeg stryker meg over rumpen. Så mange blikk mot den. Noe som alle har. Syk.
onsdag 3. september 2008
Find me.
”Livet er ikke det verste man har.” Det stod på en bok i et butikkvindu. Hva handlet boken om? Kaffe. En virkelig ekspert. En grimase for å vise at jeg ikke er så farlig. ”Cuse’ I was loving.. yeah loving someone else”. Lyd. Drar meg selv gjennom gatene. Det er vått mellom noen steiner. Sand kommer inn i skoene. Hopping og hinking for å få det vekk. Uoppmerksom mot folk og biler. Fin genser i en utstilling. Vaffel lukt og Manhattan Pizza House. Banan til frokost? Graffiti banan i Berlin hvert fall. Livet er selvfølgelig ikke det verste man har.
fredag 29. august 2008
Love.
Wise men sayOnly fools rush in
But I can’t help falling in love with you
Like a river flows
Surely to the sea
Darling so it goes
Some things are meant to be
Take my hand
Take my whole life too
For I can’t help falling in love with you
mandag 25. august 2008
Dagdrøm og den virkelige natten.
Om natten.
Er jeg våken. Men ikke. Jeg ser. Tror jeg. Stygt gul brunt bilde. Den fargen. Den luktet. Jeg tror at i morgen ville det være borte. En nedstigning. Litt mørke. Et ekkelt kaldt lys i løse luften. Som en tanke som ligger i luft. Som en umulig ting. Jeg tygger på hendene mine. Kjenner etter at jeg er et menneske. Jeg er trist. Mennesker snakker uten at det forstås hva de sier. Jeg tenker i en annen retning. I retning mot en rød bar. Med palmer. Blant fjell. Som er vanskelige å komme over. Selvfølgelig er de vanskelig å komme over. Baren heter Ray’s. Det er vann rundt den, ikke dypt, men du må hoppe fra stein til stein for å komme til terrassen som er laget av tre. Hele baren er av tre. Og den er så liten at man må sitte utenfor under et tre tak. Det er bare bartenderen som får plass inne i baren. Han henger alltid over tre disken, og vifter med kloa si. Han har klo fordi han er en hummer. En vennlig hummer. En flink bartender. Han spiller fin tv-spill musikk som man gjerne vil høre om og om igjen. Jeg har ikke tenkt så mye over det, men himmelen er faktisk alltid rosa, og hvitvinen alltid kald.
Om dagen.
Sitter på nok en spiseplass. Som ikke er for vegetarianere. Overalt på veggen, i taket, på gulvet er det døde dyr. Til og med hårete fisker. Jeg får hjertet i halsen. Jeg kunne sverge det var 3. verdenskrig. Plutselig rister hele huset, og en uhorvelig høy lyd (tut lignende) hyler rundt meg. Nervesjokk. ”Welcome Norway” roper en dame. Nå er jeg hvert fall våken. Der gjorde de det igjen. Noen hadde forlovet seg. Hvis de fortsetter med denne umenneskelige lyden dør jeg her. Kanskje de henger meg opp på veggen da. Tror jeg må overleve. Helst.
Jeg har akkurat vært på indianer party. Det var litt slitsomt. Måtte stå igjennom flere danser med gamle veteraner og indianere. Så måtte jeg stå igjennom en slags tale om ”The holey spirit” der en gammel knark snakket om den store ånden som hjelper oss små ubetydelige mennesker. Han gir oss vissnok kraft til å våkne om morgenen. Jeg tror ikke han hjelper meg. Jeg holder på å gå i dvale her. Etterpå kom det noen fra lokalavisen og de ville ha meg med i et intervju. Noe sånn som ”People from Norway at Indian Party”. Jeg måtte gå ut i ringen å danse foran alle indianerne. På en måte gøy. Kanskje litt interessant. Etterpå dro jeg hit til denne spiseplassen. Tenker jeg kan få en bøffel i hodet hvis jeg ikke oppfører meg. Den henger rett over hodet mitt. Eller er den en hjort? Var på en øy i går. Uten biler. Bare hester. Det stinket møkk over hele øya. Var ikke så mye annet å gjøre enn å gå rundt å lukte på møkk og spise is. Så var det et sommerfuglhus. Det var litt sjarmerende. I ett minutt. Så ble jeg lei av alle tingene som fløy rundt omkring. Jeg prøver å late som jeg har det gøy. Bestiller en grillet cheese sandwich og tenker på en sang av Bjørn Eidsvåg.
Om natten.
My motto is “Don’t bite it if you like it".
Om dagen.
Har vært hos en gal onkel som ville banke alle mennene i mitt liv. Men han er ikke den galeste onkelen. En annen onkel viste meg en gang verdens eldste stein. Da erklærte jeg han galest.
Om natten.
Denne reisen. Den skulle egentlig ikke oppleves alene. Men du vet hvordan det livet går. Hei og hei. Og der var du alene igjen. Men jeg klarte å selge den andre billetten til en gammel mann, som dessverre ikke var interessert i å henge sammen med meg, men kun interssert i å fly. Flaks? Så har jeg litt ekstra cash i baklomma. Eller i pengeboken. Eller ja, kanskje på kontoen. Det var litt i siste innpust. Han hadde ikke penger, så han fikk kontonummeret mitt. Jeg må bare rett og slett stole på at han setter de inn. ”Jeg stoler på alle.” Men det var verd et forsøk. Som alt annet? Vi hadde uansett en ”ganske” nervefri flytur (med ganske mener jeg at skrekken ikke kom ut av meg, men forble stille i mitt sinn). Mest sannsynlig fordi jeg var bedøvende beruset hele veien. Men hva annet kan man vente av en person som stoler på alle bortsett fra flykapteiner? (Der løy jeg i sta. Men jeg stoler mest sannsynlig ikke på dem fordi jeg aldri har møtt på en. Eksisterer de virkelig? Eller er de bare stemmer i et fly?) For ikke å snakke om flyvertinnene. ”Kaffe/te?” Glis. Huff. Mer vin takk.
Den gamle mannen het Albert. Som i Einstein? Nei det tror jeg ikke. Han var Amerikansk. Hvorfor han dukket opp på en flyplass uten billett samtidig som det var akkurat det han trengte fikk jeg aldri et ordentlig svar på. ”You know” sa han. Ja. Jeg visste. Nikket og smilte. Det gjorde jeg til flere av forklaringene hans om hvorfor livet hans var blitt slik som det var blitt. Han snakket om firmaet sitt, barnebarnene som ikke ville ta over slik at han måtte jobbe på overtid i livet. Alle barna hans var døde. Bare barnebarn igjen. Bestefar, far og den enste arbeidende i familien. Albert bestemte seg for å se på en film, han ville jo egentlig ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg ble sittende å tenke ut flere logiske teorier på hvorfor han kom på en flyplass uten billett. En. Han hadde tenkt å kjøpe den der uansett. Det går jo faktisk. To. Han kan ikke tenke praktisk og tror alt alltid ordner seg. Som mannfolk flest. Nei nå var jeg dømmende. Det var feil. Min svakeste teori. Tre. Han hadde en elskerinne. Hun ble gal fordi han viste seg å ikke være rik likevel, og han måtte flykte i all hast til nærmeste flyplass. Ja. Det var nok grunnen. Men hvorfor var alle barna hans døde? Det sa han heller ingenting om. Kanskje han hadde drept de? Kanskje han ikke hadde noe valg? Slik som noen edderkopper. De må spise avkommet sitt. Ikke fordi de vil, men fordi de må. Det er instinkt.
Filmen foran meg handler om ei gravid jente som blir forlatt av den stygge kjæresten sin på en matbutikk og hun ender opp med å føde alene inne i et telt i butikken.
Albert snorker ved siden av. Snorking. For en ubrukelig lyd. Lurer på når han begynte å snorke i livet sitt? Det var nok etter at han hadde begynt å legge litt på seg. Ikke mye, bare under halsen og på magen. Han var kommet inn i den normale hverdagen med et greit nok vellykket firma, noen barn som enda ikke var døde, og en kone som i likehet med han også hadde begynt å legge på seg. De var kommet inn i en rutine som ikke inneholdt sex, men et kort god natt før de sovnet. Men de elsket selvfølgelig fortsatt hverandre. Så en natt kom magen litt for langt opp i halsen og det første snorket presset seg forsiktig ut. Etterfulgt av en storebror som var en del kraftigere. Og så var snorkemaskineriet i gang.
Er jeg våken. Men ikke. Jeg ser. Tror jeg. Stygt gul brunt bilde. Den fargen. Den luktet. Jeg tror at i morgen ville det være borte. En nedstigning. Litt mørke. Et ekkelt kaldt lys i løse luften. Som en tanke som ligger i luft. Som en umulig ting. Jeg tygger på hendene mine. Kjenner etter at jeg er et menneske. Jeg er trist. Mennesker snakker uten at det forstås hva de sier. Jeg tenker i en annen retning. I retning mot en rød bar. Med palmer. Blant fjell. Som er vanskelige å komme over. Selvfølgelig er de vanskelig å komme over. Baren heter Ray’s. Det er vann rundt den, ikke dypt, men du må hoppe fra stein til stein for å komme til terrassen som er laget av tre. Hele baren er av tre. Og den er så liten at man må sitte utenfor under et tre tak. Det er bare bartenderen som får plass inne i baren. Han henger alltid over tre disken, og vifter med kloa si. Han har klo fordi han er en hummer. En vennlig hummer. En flink bartender. Han spiller fin tv-spill musikk som man gjerne vil høre om og om igjen. Jeg har ikke tenkt så mye over det, men himmelen er faktisk alltid rosa, og hvitvinen alltid kald.
Om dagen.
Sitter på nok en spiseplass. Som ikke er for vegetarianere. Overalt på veggen, i taket, på gulvet er det døde dyr. Til og med hårete fisker. Jeg får hjertet i halsen. Jeg kunne sverge det var 3. verdenskrig. Plutselig rister hele huset, og en uhorvelig høy lyd (tut lignende) hyler rundt meg. Nervesjokk. ”Welcome Norway” roper en dame. Nå er jeg hvert fall våken. Der gjorde de det igjen. Noen hadde forlovet seg. Hvis de fortsetter med denne umenneskelige lyden dør jeg her. Kanskje de henger meg opp på veggen da. Tror jeg må overleve. Helst.
Jeg har akkurat vært på indianer party. Det var litt slitsomt. Måtte stå igjennom flere danser med gamle veteraner og indianere. Så måtte jeg stå igjennom en slags tale om ”The holey spirit” der en gammel knark snakket om den store ånden som hjelper oss små ubetydelige mennesker. Han gir oss vissnok kraft til å våkne om morgenen. Jeg tror ikke han hjelper meg. Jeg holder på å gå i dvale her. Etterpå kom det noen fra lokalavisen og de ville ha meg med i et intervju. Noe sånn som ”People from Norway at Indian Party”. Jeg måtte gå ut i ringen å danse foran alle indianerne. På en måte gøy. Kanskje litt interessant. Etterpå dro jeg hit til denne spiseplassen. Tenker jeg kan få en bøffel i hodet hvis jeg ikke oppfører meg. Den henger rett over hodet mitt. Eller er den en hjort? Var på en øy i går. Uten biler. Bare hester. Det stinket møkk over hele øya. Var ikke så mye annet å gjøre enn å gå rundt å lukte på møkk og spise is. Så var det et sommerfuglhus. Det var litt sjarmerende. I ett minutt. Så ble jeg lei av alle tingene som fløy rundt omkring. Jeg prøver å late som jeg har det gøy. Bestiller en grillet cheese sandwich og tenker på en sang av Bjørn Eidsvåg.
Om natten.
My motto is “Don’t bite it if you like it".
Om dagen.
Har vært hos en gal onkel som ville banke alle mennene i mitt liv. Men han er ikke den galeste onkelen. En annen onkel viste meg en gang verdens eldste stein. Da erklærte jeg han galest.
Om natten.
Denne reisen. Den skulle egentlig ikke oppleves alene. Men du vet hvordan det livet går. Hei og hei. Og der var du alene igjen. Men jeg klarte å selge den andre billetten til en gammel mann, som dessverre ikke var interessert i å henge sammen med meg, men kun interssert i å fly. Flaks? Så har jeg litt ekstra cash i baklomma. Eller i pengeboken. Eller ja, kanskje på kontoen. Det var litt i siste innpust. Han hadde ikke penger, så han fikk kontonummeret mitt. Jeg må bare rett og slett stole på at han setter de inn. ”Jeg stoler på alle.” Men det var verd et forsøk. Som alt annet? Vi hadde uansett en ”ganske” nervefri flytur (med ganske mener jeg at skrekken ikke kom ut av meg, men forble stille i mitt sinn). Mest sannsynlig fordi jeg var bedøvende beruset hele veien. Men hva annet kan man vente av en person som stoler på alle bortsett fra flykapteiner? (Der løy jeg i sta. Men jeg stoler mest sannsynlig ikke på dem fordi jeg aldri har møtt på en. Eksisterer de virkelig? Eller er de bare stemmer i et fly?) For ikke å snakke om flyvertinnene. ”Kaffe/te?” Glis. Huff. Mer vin takk.
Den gamle mannen het Albert. Som i Einstein? Nei det tror jeg ikke. Han var Amerikansk. Hvorfor han dukket opp på en flyplass uten billett samtidig som det var akkurat det han trengte fikk jeg aldri et ordentlig svar på. ”You know” sa han. Ja. Jeg visste. Nikket og smilte. Det gjorde jeg til flere av forklaringene hans om hvorfor livet hans var blitt slik som det var blitt. Han snakket om firmaet sitt, barnebarnene som ikke ville ta over slik at han måtte jobbe på overtid i livet. Alle barna hans var døde. Bare barnebarn igjen. Bestefar, far og den enste arbeidende i familien. Albert bestemte seg for å se på en film, han ville jo egentlig ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg ble sittende å tenke ut flere logiske teorier på hvorfor han kom på en flyplass uten billett. En. Han hadde tenkt å kjøpe den der uansett. Det går jo faktisk. To. Han kan ikke tenke praktisk og tror alt alltid ordner seg. Som mannfolk flest. Nei nå var jeg dømmende. Det var feil. Min svakeste teori. Tre. Han hadde en elskerinne. Hun ble gal fordi han viste seg å ikke være rik likevel, og han måtte flykte i all hast til nærmeste flyplass. Ja. Det var nok grunnen. Men hvorfor var alle barna hans døde? Det sa han heller ingenting om. Kanskje han hadde drept de? Kanskje han ikke hadde noe valg? Slik som noen edderkopper. De må spise avkommet sitt. Ikke fordi de vil, men fordi de må. Det er instinkt.
Filmen foran meg handler om ei gravid jente som blir forlatt av den stygge kjæresten sin på en matbutikk og hun ender opp med å føde alene inne i et telt i butikken.
Albert snorker ved siden av. Snorking. For en ubrukelig lyd. Lurer på når han begynte å snorke i livet sitt? Det var nok etter at han hadde begynt å legge litt på seg. Ikke mye, bare under halsen og på magen. Han var kommet inn i den normale hverdagen med et greit nok vellykket firma, noen barn som enda ikke var døde, og en kone som i likehet med han også hadde begynt å legge på seg. De var kommet inn i en rutine som ikke inneholdt sex, men et kort god natt før de sovnet. Men de elsket selvfølgelig fortsatt hverandre. Så en natt kom magen litt for langt opp i halsen og det første snorket presset seg forsiktig ut. Etterfulgt av en storebror som var en del kraftigere. Og så var snorkemaskineriet i gang.
søndag 17. august 2008
And kiss your heart goodbye.
Plassert i trappen. Hengende. Svak. Lengtende. Stille tanker i et hode lager en ensom kropp. Jeg befant meg på samme plass som for en uke siden. Pustevansker. En uke.
SAVN.
Så kom tårene. Hjernen ble blå. Hjertet ble mindre og hvitere. Jeg var ikke klar for dette. Men jeg var her. Nå satt jeg her. Og her skulle jeg være.
SAVN.
Så kom tårene. Hjernen ble blå. Hjertet ble mindre og hvitere. Jeg var ikke klar for dette. Men jeg var her. Nå satt jeg her. Og her skulle jeg være.
fredag 2. mai 2008
onsdag 30. april 2008
Laughing under the streetlights
Time and time again. All night long. Som tatt ut av en sangtekst. Fra en bra sang. Kanskje den handler om en romanse som blir til evig kjærlighet. Eller bare om sex. I crave for my inner lust. Den kan og handle om noe så godt som alkohol. Evig alkohol. Som når man sitter og skal lese eller svare på oppgaver som er viktige for at du skal forstå studiet ditt - forstå noe som noen andre mener, da kommer øltørsten. Vinlysten. Jeg har ikke lysten i meg til å finne ut, forstå, vite alt om alle andre og hva de mener. Hva de har ment for hundre år siden. Er det egoistisk? Jeg forstår ikke hva jeg selv mener noen ganger. Hva er det jeg egentlig vil? Jeg kan kjenne sulten. Men hva vil jeg ha å spise. Sult kommer naturlig fordi du må ha næring for å leve. Men i dag er det så mye å velge mellom i matbutikkene at man aldri blir helt klok på hvorfor det er fem forskjellige typer av akkurat samme tingen. Hvordan kan jeg vite hva som smaker best. Jeg må prøve ut alle fem. Sånn er det med andre ting også. Vi må prøve ut flere typer og varianter før vi er helt sikker og fornøyd. Men øl. Det er det samme så lenge det er øl. Og øltørsten er den samme hver gang. Spesielt når jeg leser om de personene som mener eller har ment så mye. Det finnes en Gud så lenge du tror. Det finnes ikke en Gud for det kan ikke bevises. Fornuften er virkeligheten din. Jeg kan ikke tro på noen ting. Ting jeg ikke vet noe om. Ting ingen vet noe om. Jeg ser på de som tror, har de et annet lys på dagen enn det jeg har?
Man blir ikke smart av å lese en avis, men er man smart hvis man kan lese den? Et bevist på at man forstår sitt alfabet? Eller går det ann å forstå alfabetet? Jeg var litt usikker i går. I dag måtte jeg ringe min mamma å spørre om jeg kanskje ikke forstår det så godt som jeg burde. Hvordan forsto hun ordene? Leste hun dem lett - Skrev hun dem rett. Jeg kom fram til at jeg ikke gjorde det. Jeg skriver usammenhengende. Fordi jeg tenker usammenhengende? Hopper fra det ene til det andre. Hva er det ene? Hva er det andre? Foregår alt i tankene? I virkeligheten? Er det fornuften vår som forteller oss hva som er virkelig? Forvirret. Jeg – alltid. Hvem er disse personene som sitter å skriver så bra? Så intelligent. Det er litt som fiksjon. Som noe uvirkelig. Super menneskene. De er der ute, de er få, men de representerer alt jeg egentlig burde kunne. De lager malen for hva man burde vite. Hvorfor.
Jeg rammler bort i natten. Jeg hører høyt på hva tyskeren sier. Hopp. Utfor brua. Søk hjelp. Bra det bare var en film sier en liten stemme i hodet mitt. Selv om jeg vet at virkeligheten er mer enn det som går på dagsrevyen. Falske vennligheter. Og en falsk trygghet bak hjørnet. Jeg ser. En mann. Et drap. Hva er verst? Et ordentlig drap eller en sakte men sikker død? Jeg har et problem. Det må ringes å fortelles. Jeg ringer i morgen. Nei. Jeg klarer ikke. Er for trøtt. Så er det det med hvem som tar telefonen. Hvem kan høre på og hvem vil det fortelles til? Om jeg bare kunne ringt en tysker. Han ville kjeftet også var det overstått. Etterpå hadde han sunget stygt til meg, og jeg ville tenkt at det var vakkert.
Jeg ser på et bilde. Den veien. De tørre bladene. Det var ikke høst. Det var vinter. De overlevde vinteren. Midt i det kalde er et kyss. Jeg husker det var bra. Varmt. Bra. Hjelper det? Ingen andre husker. Jag kastet det bort. Langt til et kaldt helvete. Kjenner du deg igjen? Det var bra. Du hadde ikke bruk for det. Jeg trodde jeg ikke hadde bruk for det. Som en gal mann som ler ut haha. Hvite skolisser. En grå ullgenser. En klokke som står stille. Jeg har en klokke, men jeg glemmer å se på den. Noen hadde trengt den mer enn meg. De som hoppet utfor brua. Et sekund var de der. I neste hoppet de. Jeg visste ikke. Jeg smilte. Av og til smiler jeg forevig. Men jeg mister alltid noen sekunder. Sammen med noen som ikke betyr noe for meg. Trist. Bare ordene symboliserer min mangel på ord for denne følelsen. Det bildet. Hva betyr det? Jeg ser så lenge at det nesten rører seg, og jeg oppdager en detalj jeg ikke har sett før. Jeg stirrer. Som en motor på tomgang.
Jeg vet hva jeg ser. Men jeg vet ikke hva som kommer. Det kunne vært noe fra 80-tallet. Som han fyren. Han lå på gulvet og vrei seg. Ikke i smerte. Men i takt med musikken. Først ble jeg redd. Så irritert. Så skjønte jeg at det var bra. Jeg ville ikke innse det. Latet som det var teit. Kjeftet og baksnakket som enhver skrekk. Men egentlig ble jeg nysgjerrig. Ville se mer. Men klarte ikke. Og i stede for å slappe av ble jeg vill og sprang ut. Fant det første og beste til å berolige meg. Å beroliget meg selv i flere uker. Ga opp. Ville ikke noe. Bare slappe av. Ta de som kom. Overspille litt og spille for mye på andres følelser. Leke. Men jeg så det fortsatt for meg. Han lå der på gulvet. Så ekte. Så uredd. Jeg sendte han tilslutt hjem og lo med de andre. Det er bortkastet å angre. Ukene etterpå lurte jeg på hva han egentlig var. Var det en drøm? Jeg ble umåtelig usikker. Som så mange andre ganger før. Jeg blandet drøm med virkelighet. Den gutten. Han tegnet meg mens jeg sov. De gråe bildene. Det evige smilet. Den sikre usikkerheten. Jeg blandet alt i en rød kopp og svelget det med en 600 grams. Det gjorde vondt i magen. Og hjertet krøp ned i tåen min. Vet ikke engang om det er tilbake eller har bosatt seg for alltid. Blandinga var grei. Jeg sluttet å tenke. Hvem vil ikke ha den oppskriften? Her har du ”slutte å tenke og bekymre deg” medisinen. Etterpå var det eneste jeg kunne tenke på; hvem er de folkene som har satt opp alle høyspentledningene i verden? Det tok dager å finne at det bare var vanlige mennesker.
Jeg ser tilbake og jeg smiler fortsatt. Det var lenge siden. Men det vil vare forevig. Det smilet. Det kysset. Jeg grever for langt i fortiden. Og skjønner at jeg forvirrer. Men jeg får ikke de bildene ut av hodet. Det var tre år siden. Jeg var glad da. Det var tørt i gresset. Mye alkohol. Menge glade mennesker. Jeg minglet ensomt rundt. Fikk med meg noen jeg var glad i. Men det varte ikke lenge før jeg var alene igjen. Holdt fast i en. Vi tulla og bildet ble tatt. Aner ikke hvem som tok det eller hvem som går forbi i bakgrunnen. Jeg lånte en hatt og smilte. Tydeligvis forevig. Etterpå møtte jeg en som var kledde helt i hvitt. Jeg fulgte etter, men det gikk ikke. Jeg mistet både han og meg selv. En god venn fant meg ved en trapp. Jeg skulle ikke opp. Og hadde heller ikke gått ned. Dagen etterpå ble jeg så forelsket som jeg aldri har vært før. Hadde jeg aldri smilt på det bildet, hadde jeg aldri hatt den forelskelsen. Tre år etter var det noen som hadde hørt forelskelsen min. Men den var forlengst borte.
Det andre bildet. Det var januar. Det var jeg som tok det. Men ikke med armene. Vi sprang rundt i kulden. Det var en forlatt verden og vi var de eneste. Det var skummelt og fint på engang. Trengte ingen andre. Men du som jeg vet at det er feil. Ikke stå sidelengs ved siden av meg. Snu deg helt rundt. Mage mot mage. En stilling til siden sier meg like mye som en blank nettbank kodemaskin.
Muskelen nede i nakken som holder hode på plass banker og sender vonde signaler opp i hodet. Stoppe der. Fordi jeg kan. Fordi vi har frivilje. Huske på det.
Man blir ikke smart av å lese en avis, men er man smart hvis man kan lese den? Et bevist på at man forstår sitt alfabet? Eller går det ann å forstå alfabetet? Jeg var litt usikker i går. I dag måtte jeg ringe min mamma å spørre om jeg kanskje ikke forstår det så godt som jeg burde. Hvordan forsto hun ordene? Leste hun dem lett - Skrev hun dem rett. Jeg kom fram til at jeg ikke gjorde det. Jeg skriver usammenhengende. Fordi jeg tenker usammenhengende? Hopper fra det ene til det andre. Hva er det ene? Hva er det andre? Foregår alt i tankene? I virkeligheten? Er det fornuften vår som forteller oss hva som er virkelig? Forvirret. Jeg – alltid. Hvem er disse personene som sitter å skriver så bra? Så intelligent. Det er litt som fiksjon. Som noe uvirkelig. Super menneskene. De er der ute, de er få, men de representerer alt jeg egentlig burde kunne. De lager malen for hva man burde vite. Hvorfor.
Jeg rammler bort i natten. Jeg hører høyt på hva tyskeren sier. Hopp. Utfor brua. Søk hjelp. Bra det bare var en film sier en liten stemme i hodet mitt. Selv om jeg vet at virkeligheten er mer enn det som går på dagsrevyen. Falske vennligheter. Og en falsk trygghet bak hjørnet. Jeg ser. En mann. Et drap. Hva er verst? Et ordentlig drap eller en sakte men sikker død? Jeg har et problem. Det må ringes å fortelles. Jeg ringer i morgen. Nei. Jeg klarer ikke. Er for trøtt. Så er det det med hvem som tar telefonen. Hvem kan høre på og hvem vil det fortelles til? Om jeg bare kunne ringt en tysker. Han ville kjeftet også var det overstått. Etterpå hadde han sunget stygt til meg, og jeg ville tenkt at det var vakkert.
Jeg ser på et bilde. Den veien. De tørre bladene. Det var ikke høst. Det var vinter. De overlevde vinteren. Midt i det kalde er et kyss. Jeg husker det var bra. Varmt. Bra. Hjelper det? Ingen andre husker. Jag kastet det bort. Langt til et kaldt helvete. Kjenner du deg igjen? Det var bra. Du hadde ikke bruk for det. Jeg trodde jeg ikke hadde bruk for det. Som en gal mann som ler ut haha. Hvite skolisser. En grå ullgenser. En klokke som står stille. Jeg har en klokke, men jeg glemmer å se på den. Noen hadde trengt den mer enn meg. De som hoppet utfor brua. Et sekund var de der. I neste hoppet de. Jeg visste ikke. Jeg smilte. Av og til smiler jeg forevig. Men jeg mister alltid noen sekunder. Sammen med noen som ikke betyr noe for meg. Trist. Bare ordene symboliserer min mangel på ord for denne følelsen. Det bildet. Hva betyr det? Jeg ser så lenge at det nesten rører seg, og jeg oppdager en detalj jeg ikke har sett før. Jeg stirrer. Som en motor på tomgang.
Jeg vet hva jeg ser. Men jeg vet ikke hva som kommer. Det kunne vært noe fra 80-tallet. Som han fyren. Han lå på gulvet og vrei seg. Ikke i smerte. Men i takt med musikken. Først ble jeg redd. Så irritert. Så skjønte jeg at det var bra. Jeg ville ikke innse det. Latet som det var teit. Kjeftet og baksnakket som enhver skrekk. Men egentlig ble jeg nysgjerrig. Ville se mer. Men klarte ikke. Og i stede for å slappe av ble jeg vill og sprang ut. Fant det første og beste til å berolige meg. Å beroliget meg selv i flere uker. Ga opp. Ville ikke noe. Bare slappe av. Ta de som kom. Overspille litt og spille for mye på andres følelser. Leke. Men jeg så det fortsatt for meg. Han lå der på gulvet. Så ekte. Så uredd. Jeg sendte han tilslutt hjem og lo med de andre. Det er bortkastet å angre. Ukene etterpå lurte jeg på hva han egentlig var. Var det en drøm? Jeg ble umåtelig usikker. Som så mange andre ganger før. Jeg blandet drøm med virkelighet. Den gutten. Han tegnet meg mens jeg sov. De gråe bildene. Det evige smilet. Den sikre usikkerheten. Jeg blandet alt i en rød kopp og svelget det med en 600 grams. Det gjorde vondt i magen. Og hjertet krøp ned i tåen min. Vet ikke engang om det er tilbake eller har bosatt seg for alltid. Blandinga var grei. Jeg sluttet å tenke. Hvem vil ikke ha den oppskriften? Her har du ”slutte å tenke og bekymre deg” medisinen. Etterpå var det eneste jeg kunne tenke på; hvem er de folkene som har satt opp alle høyspentledningene i verden? Det tok dager å finne at det bare var vanlige mennesker.
Jeg ser tilbake og jeg smiler fortsatt. Det var lenge siden. Men det vil vare forevig. Det smilet. Det kysset. Jeg grever for langt i fortiden. Og skjønner at jeg forvirrer. Men jeg får ikke de bildene ut av hodet. Det var tre år siden. Jeg var glad da. Det var tørt i gresset. Mye alkohol. Menge glade mennesker. Jeg minglet ensomt rundt. Fikk med meg noen jeg var glad i. Men det varte ikke lenge før jeg var alene igjen. Holdt fast i en. Vi tulla og bildet ble tatt. Aner ikke hvem som tok det eller hvem som går forbi i bakgrunnen. Jeg lånte en hatt og smilte. Tydeligvis forevig. Etterpå møtte jeg en som var kledde helt i hvitt. Jeg fulgte etter, men det gikk ikke. Jeg mistet både han og meg selv. En god venn fant meg ved en trapp. Jeg skulle ikke opp. Og hadde heller ikke gått ned. Dagen etterpå ble jeg så forelsket som jeg aldri har vært før. Hadde jeg aldri smilt på det bildet, hadde jeg aldri hatt den forelskelsen. Tre år etter var det noen som hadde hørt forelskelsen min. Men den var forlengst borte.
Det andre bildet. Det var januar. Det var jeg som tok det. Men ikke med armene. Vi sprang rundt i kulden. Det var en forlatt verden og vi var de eneste. Det var skummelt og fint på engang. Trengte ingen andre. Men du som jeg vet at det er feil. Ikke stå sidelengs ved siden av meg. Snu deg helt rundt. Mage mot mage. En stilling til siden sier meg like mye som en blank nettbank kodemaskin.
Muskelen nede i nakken som holder hode på plass banker og sender vonde signaler opp i hodet. Stoppe der. Fordi jeg kan. Fordi vi har frivilje. Huske på det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
