Feelings. Shit. Fuck off.

.

Three questions I have realized (with sadness) I will never get the answer to: 1. What is the meaning of life. 2. What is the universe. This question also regard how big is it, is there life on other planets etc. 3. What happens after you hit the grave. As you see these questions no longer have an interrogation point, it has been replaced with a plain little dot. No more interrogation points from me.

ALF.

A heart is a heart.

Hva er det man kaller det når hjertet dunker så fort i takt med det hjernen tenker at det virker som blodet løper 100 m rundt i årene? Det eksploderer og blir sliten alt for fort. Man blir usikker på om det er godt eller vondt.
Fra det første lille dunk og dytt til det eldes og størkner i hver en krok i kroppen. Ingen kontroll. Du kan skremme livet av deg selv.
I natt drømte jeg om min framtidige datter. Jeg kalte henne ”Cash” – uten å vite at det betyr penger. Jeg vet det. Jeg vet hva det betyr. Men i drømmene er alt som du drømmer om eller så er det et mareritt. Man tar litt fra hjertet. Litt fra sjelen. Jeg tenkte nok mer på Johnny Cash. Såret.
”Jeg såret meg selv i dag. For å se om jeg fortsatt føler. Hva har jeg blitt? Min kjæreste venn. Full av ødelagte tanker.”
Hvem er alles kjæreste venn? Seg selv? Hvem er så heldig å gå ut i verden og gripe fast i den som svarer når du roper ”kjæreste”? Man fommler. Føler etter veggen. Kjenner med hendene i blinde. Lukter i nakken. Smaker. Som en baby. Plukker. Spør. Snakker uten stopp. Føler i stillhet. Ser i mørket med bare gatelyst gjennom persiennene. Tar. Forsøker å forstå. Prøver å skjønne. Sinne. Glede. Savn. Alt skal stemme. Alle har sin måte. ”Følelsene forsvinner. Du er en annen. Jeg er fortsatt her. Jeg kommer til å skuffe deg. Jeg sårer deg.”
Det skjer om igjen. De var der. De svarer ikke lenger. Eller du gikk. Følelsen av håpløshet. De finnes ikke. Hvordan kan jeg?
Man lurer. Starter med blanke ark, men angrer på fortiden. Så dumt tenker du. Men formet dette meg? Var jeg meg i dag uten deg? Det hjelper ikke. Man fortsetter å rope. Føle. Skremmes. Ler. Klokken halv 7 hadde man det bra. 02:00 er historien forandret. Man leker. Men den som er med må tåle. Skuffelse. Anger. Snubling. Jeg hopper rundt i sengen. Tar kontroll. Føler meg iskald. Vanskelig. Blir det bedre?
Selvfølgelig. Enklere. Bedre. Det er alltid håp. Håpet har jeg her. Svidd inn i huden. Etter alle skuffelsene kan det bare gå en vei. Og hjertet banker så mye at du for første gang kjenner det. På ordentlig. ”Kjæreste”? Ja. En kjærelighet. Jeg løftes og bæres bort. Fortiden skal ikke glemmes alene men snakkes om med dem du stoler på. Det er vanskelig. Men framtiden skal leves med håp. Jeg er heldig. Jeg ropte. Kastet meg ut. Og ble fanget. Av min beste venn.

The girl and the robot.

mai alt?

I dag så jeg en svart fugel med knekt vinge.

Det var en periode på vidergående at en gjeng (eller skal man kalle de en flokk) med kråker begynte å hoppe etter meg. De små kullsorte øynene deres dirret i luften. Vet ikke hvordan jeg la merke til det. Men følte det ikke var tilfeldig når det alltid var en kråke som fulgte etter med et par - tre meters avstand (eller satt i treet over meg). De hoppet ikke alltid, kråker kan gå de. Med en fuglefot forann den andre. Veldig vaggende stjert da. Jeg synes først det var litt kult. For å bruke det ordet. Fortalte det til mennesker rundt meg som jeg bryr meg om. Brukte fortsatt ordet kult, helt til en påpekte at kråker symboliserer faktisk selve døden. Jeg er ikke noe glad i døden. Endra mindre glad i folk eller døde mennesker som lever videre som spøkelser etter døden. Eller. Det er feil å si "ikke glad i". Jeg er bare livredd for å finne ut, eller forstå noe som jeg ikke skjønner.
Kråkene fortsatte å vagge. Og hoppe. Og sitte. Og etter noen uker døde farfaren min som jeg ikke hadde sett på over ett år. Jeg ble livredd for at han skulle stå opp fra de døde. Innbilte meg tassende lyder i teppegulvet på soverommet. Sluttet å sove om natten. Begynte å sove om dagen, som resulterte i dårlig oppmøte på skolen. Bekymred lærer og en psykolog som trodde like mye på spøkelser som meg. Det ble vår. Kråkene sluttet å hoppe. Og farfar kom ikke tilbake fra de døde. Fra siste hopp og til dags dato har ikke en eneste kråke vagget med stjerten i fottrykkene mine.

Men i dag, vagget jeg selv litt etter en liten sort fugel. Jeg møtte den på vei hjem fra jobb (som jeg hadde møtt på 7 timer for tidlig). Den hadde det ikke bra. Slepte bare den ene vingen etter seg. Jeg ble trist med engang. Ville hjelpe, men min empati gav den ingenting. Det eneste jeg kunne gjøre var å gi den litt crossaint, som jeg hadde kjøpt i frokost til kjæresten min. Jeg kastet en bit, men den ble redd og skvatt unna. Jeg måtte forfølge den litt og kaste smulene under en bil den gjemte seg under. Den spiste tilslutt. Og jeg måtte innse at jeg ikke kunne gjøre mer. Sånn er livet. En del av livet. Åh.

Blue ribbon.